Beretningen om en mann og hans samvittighet

Nå er det ikke lenge til Jan Martin Fongen debuterer som skjønnlitterær forfatter. Begivenheten vil finne sted i løpet av våren, og det er Hobo Forlag som gir ut romanen hans Aldebaran.

Fortelleren i boka er Kristian Gilder, en mann midt i førtiåra. Faren hans døde nylig, og det har satt i sving tanker og følelser. Kristian tråkker litt i farens fotspor, – går i de samme gatene som han gikk i. Og han bestemmer seg for å skrive ned livshistorien til faren.

Jeg ville gå i fars gater, til hans steder. Og jeg tenkte at dette hadde vi felles. Fasadene, fortauene, Frogner. «Her har du vandret før», sa jeg høyt til meg selv. Det var ingen flukt. Det var en leteaksjon.

Aldebaran er navnet på ei stjerne, ei stjerne Kristian og faren så på sammen. På arabisk betyr Aldebaran Den som følger etter, noe Kristian jo virkelig gjør, og samtidig representerer den et slags mål, noe som er vanskelig å nå og som er lysår unna.

Handlingen belyser forholdet mellom far og sønn i tre generasjoner. Kristian forteller om sin far Bo og om hans far igjen, den strenge og harde bryggerimesteren. Tid- og stedsmessig har boka en spennvidde mellom Moss på 1920-tallet og dagens Istanbul.  Mye av dramatikken rundt Kristian er lagt til Istanbul. Men det er den ytre rammen: Dette er et verk som i høy grad handler om skyld, om soning, om rettferdighet. Drepte Kristian sin far? Og alle de andre tingene han har gjort: Bør han ikke lide? 

Tittelen er velvalgt, og det er også omtrent hvert ord og hver setning i romanen. Jan Fongen har et uvanlig godt grep på språket. I boka balanserer han mellom en knapt tilhugget fortellerstil og poetiske skildringer. Og dette uten at det blir jålete eller klisjépreget. En annen styrke ved Aldebaran er at Fongen makter å få leseren til å skjønne hvor han er i verden og i hvilken tid han er, på en tilsynelatende uanstrengt måte. For det skifter stadig: Det ene avsnittet handler om farens oppvekst i Moss. Så er vi plutselig sammen med Kristian i Istanbul eller vi opplever Kristians egen barndom ved hytta på Finnskogen. Og leseren slipper å snuble, slipper å lure, for forfatteren loser oss trygt gjennom tid og rom.

Fysisk er ikke Aldebaran stor, men leseropplevelsen er desto større: Jan Fongen har klart å lage et mesterverk av ei bok, ei perle av ei fortelling. Vi kommer inn under huden på karakterene, vi føler det samme som dem, lukter det samme. Dette er kunsthåndverk av høg klasse.

Å finne utdrag som egner seg presentere for dere er ikke vanskelig, jeg kunne tatt noen setninger fra hvor som helst. Men jeg stanset ved disse, som jeg føler er representative:

… vi kjørte til Rustadsaga og Stensrudtjern, gikk på stier i marka øst for Oslo og fant bortgjemte steder der vi tente bål og stekte pølser på spidd. Vi gikk og gikk. På ski om vinteren. På bena sommer og høst. Og om høsten hadde vi bærspann med. Bo elsket tyttebær. Han kunne spise Corn Flakes med tyttebærsyltetøy hver dag. Det gjaldt å finne de beste tyttebærtuene. Så vi gikk. Helt til jeg ikke orket mer. Så måtte han bære meg, løfte meg opp på skuldrene så jeg kunne høre fossebruset fra trekronene og kjenne lukten av Keratin hårvann. Vi kjørte langturer også, på landet, besøkte bestefar for så å kjøre videre inn mot Sverige, noen ganger over grensen til Torsby for å kjøpe polkagriser. Bo styrte bilen gjennom skarpe svinger med grus under hjulene, innover skoger som aldri tok slutt, med glimt av blått mellom trærne. Det var radio i bilen, og vi hørte radioteater. Det var så nifst at Bo måtte stanse på siden av veien til det var ferdig. Det gikk ikke an å konsentrere seg om å kjøre når Arne Lie var Paul Cox, og Rolf og Alexandra Becker sendte mordgåter fra Londons underverden til oss i den lille bilen. Vi sto parkert i en busslomme midt mellom en støvete grusvei og grantrær som sto så tett at de nederste grenene var grå av mangel på lys, og bakken var brun av døde barnåler.

Om Hobo Forlag melder opp denne boka til innkjøpsordningen vet jeg ikke. Og uansett er det ingen grunn til å vente til boka eventuelt kommer til biblioteket før du leser den. Det er bare å bestille den så raskt som mulig, du vil ikke angre.

Intervju med forfatteren

Posted at 14:24 1.02 2010 by Fielill in Anmeldelser  |  Kommentarer[18]

Knust glassko

(Og jeg blir ikke fornærma om orda mine flerres fra hverandre og flires av)

lysene har slokna
stjernene funker ikke lenger
månen er mørk

bildene jeg tok
er fargeløse
til og med den røde skjorta di
er grå

prinsessa forsvant
askepott rir igjen

Posted at 19:10 12.11 2009 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[32]

Slites mellom ingenting

fanden danser salsa
med ryggmargen min
deler
av den

halvblind lærling
øver seg på ledningsnettet mitt
det blir mørkt
men jeg er nesten heime

klovner,
gud hvor jeg hater klovner!,
sparker bein under meg
til de ler så jeg griner

kortslutt
for faen

Posted at 20:23 26.10 2009 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[7]

Slikkmunn

Et lite forsøk på humor. Det er tross alt helg. Og ja, det er lov å rive tekstene mine fra hverandre. Det er kritikk jeg lærer av.

*******************

melisglasur
helles over
slikkes lidenskapelig vekk

karamellsaus
renner ned i sprekka
hentes opp
av ivrig tunge

kremdott
pyntes med jordbær
jeg eter grådig

sjokoladesausen
suges sakte av

noe velter seg i meg
og jeg husker plutselig
formaningene

ikke spis desserten først
da klarer du ikke middag

Posted at 1:24 17.10 2009 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[33]

Lest og likt: Vidunderbarn av Roy Jacobsen

Jeg har akkurat blitt ferdig med ei bok som, for meg, nok vil stå igjen som en av årets leseopplevelser: romanen Vidunderbarn av Roy Jacobsen. Denne boka har blitt kalt oppfølgeren til hans, i mine øyne, fantastiske roman Seierherrene som kom ut i 1991, og derfor overraska det meg litt at personene var ukjente. Men som jeg nå har lest (Internett er en fin ting!) består "oppfølgerbiten" rett og slett i at handlinga er lagt til samme tid og sted. Så Vidunderbarn er altså en frittstående roman.

Jeg er ingen anmelder, og skal ikke forsøke meg på å anmelde denne romanen. Mange har gjort det, det finnes anmeldelser i alle aviser med respekt for seg sjøl. Du finner ei samling anmeldelser her, i Bokavisen. Det verste er at jeg egentlig hadde tenkt hoppe over, eller hvertfall utsette, denne. Jeg veit ikke, jeg blir litt matt av kritikerroste romaner. Kanskje fordi det er så lett å få for store forhåpninger. Men det gjorde jeg jo heldigvis ikke.

Handlinga er enkel: Vi forflyttes til sekstitallet, der fortelleren, guttungen Finn, bor sammen med mora si i ei treroms leilighet på Årvoll i Oslo. Mora er fraskilt og jobber i en skobutikk. Finn er den eineste ungen hennes, men det han ikke veit er at faren fikk en jentunge sammen med en annen kvinne etter at han flytta fra dem. Nå er han død, enka hans klarer ikke med ungen, og mora til Finn tar på seg ansvaret for Linda, som ho heiter, på seks år. Hva som skjer videre vil jeg du skal lese og finne ut av sjøl.

Hva er det jeg liker så godt? Først og fremst må jeg innrømme at jeg er svak for oppvekstromaner der en får innblikk i hvordan unger tenker, hva som påvirker og former dem. Jeg er også svak for godt språk, og det fikk jeg rikelig av i denne romanen. Skildringer som øker pulsen min, formuleringer jeg sikler over, setninger jeg må lese fleire ganger i rein henrykkelse. Det usagt er også formidla på en utmerket måte, uten å bli for vagt og ullent. I tillegg er personene troverdige, jeg ser dem lett for meg, forfatteren gjør det lett for leseren å skjønne hvorfor de sier og gjør som de gjør.

Som sagt, denne romanen tror jeg ikke jeg vil glemme like lett som de fleste andre jeg har lest. Roy Jacobsen har levert igjen.

Dagbladet har publisert et lite utdrag fra boka her.

God lesing!

Posted at 2:41 4.10 2009 by Fielill in Anmeldelser  |  Kommentarer[8]

bare et lite kjøttsår

drittkjerring

ordet klaska i veggen
bak meg
sneia meg så vidt
men gjorde liten skade

Posted at 21:36 3.10 2009 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[4]

Høstdikt

alt dør,
javisst,
men å drepe
all glede i meg
på denne tida
hvert bidige år
synes jeg er
litt i overkant
frekt

Posted at 0:19 2.10 2009 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[8]

Nedtur

jeg vil ikke være negativ,
men jeg tror
det er et dårlig tegn
at den du er glad i
spytter deg i ansiktet

det kan være jeg tar feil,
men jeg tror ikke det lover godt
at din elskede
sover borte
på fjerde natta
uten å ringe heim

jeg ser ikke bort fra
at du kan skifte lås
uten at noen merker det

Posted at 0:21 6.09 2009 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[15]

Tro, håp & det du veit

(tro)

om en kaster hodet
litt for hardt bak
når en vender seg mot himmelen
kan det faktisk
falle av
og trille vekk

(håp)

lita spire
strekker prøvende ut
en tråd

sitrer
famler

smadres pinlig enkelt


(det du veit)

du satsa alt
på et par
blafrende øyenvipper

jeg kan ikke anna enn å se
halvt medlidende
på deg

Posted at 7:49 16.07 2009 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[4]

prestere nei

Taste
skrive
taste
ord etter forbanna ord
CTRL+A
DEL

Det er ikke så jævla enkelt
som du får det til å virke
der du sitter høgt i tårnet
ditt og
slenger de vakreste
mest sylskarpe ord
rundt deg

De sneier meg
og kapper nesten
men bare nesten
hodet av meg

Posted at 1:48 21.06 2009 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[5]

(gave?)

Lag på lag

Gråpapir
Teip som klistrer seg til fingrene
Ikke gi opp

Pakk opp
Finn meg

Posted at 0:43 2.06 2009 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[28]

(natt)

Posted at 14:35 23.05 2009 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[18]

Lov å ombestemme seg?

Slakt av kalver er unødvendig.

Posted at 2:15 23.05 2009 by Fielill in Diverse  |  Kommentarer[32]

Ikke så mye her, mest der

Om noen, mot formodning, skulle dumpe inn her og lurer på hvorfor jeg ikke legger ut nye innlegg, så er forklaringa at:

Jeg er en smule lei av heile Forfatterbloggen.
Jeg kikker innom, kommenterer kanskje litt innimellom, men skrive gjør jeg på Forfatterloggen

Posted at 8:25 24.02 2009 by Fielill in Diverse  |  Kommentarer[0]

Hva er det med damer?

Jeg fatter det ikke, hva er det med damer?

Jeg kan fortelle deg at da jeg traff kona mi for ... tja, endel år sia, da var jeg brennsikker på at Gullfuglen hadde havna rett i fanget mitt. Vi hadde bare én felles interesse, men den var til gjengjeld svær for oss begge: Sex. Jeg skal si deg, mann, at månedene før vi flytta sammen holdt vi på å knulle vettet av oss. Ikke bare var ho vakker, med det lange mørke håret og med de perfekte leggene over høghæla sko, i tillegg var ho morsom, snill og altså kåt. Jeg veit ikke hva som skjedde men da vi flytta sammen var det liksom over. Det første ho gjorde var å klippe håret kort og begynne ha lyse striper i det. Meir praktisk sånn, sa ho. Så forsvant de høge hælene. Må jo tenke på ryggen, sa ho. Så begynte ho faen meg sove med BH på seg! Jeg sa: Men elskling, jeg må jo få se og ta på de nydelige puppene dine! Ho bare lo av meg, og meinte puppene holdt seg lengre pene om ho behandla dem bra. Faen veit hva ho skal med fine pupper om ho bare ser dem sjøl, men hva jeg sier driter ho i. Og knullinga blei nesten borte. Ho blei så sår, jeg måtte ikke gjøre det så hardt, og ikke så djupt for da fikk ho vondt i magen. Herregud. Ikke kan ho suge meg, det har plutselig blitt Æsj. Og det verste ... det er faen meg pinlig å si det, men det verste er at jeg ikke kan komme i ho, for det blir så ekkelt og klissete. Det var ikke mye ekkelt for ho tidligere, skal jeg si deg!

Så nå ligger jeg der som en idiot i senga. Med hard og verkende pikk. Og føler meg som en jævla fettklump, for ho har nevnt at Jeg er så lei av at du legger på deg. Shit, hva skal en mann gjøre? Når jeg ikke får pule kona mi, og ikke har lyst å pule noen andre, så er det bare mat igjen å kose seg med.

Er alle damer sånn? Kaster heile armen til deg, men plutselig sitter du igjen med bare lillefingeren? Jævla bitcher heile bunten.

Hey, ikke sovne da mann. Jeg skal holde kjeft nå. Gi meg en konjakk til, er du grei. Og påfyll på kaffen, den har visst blitt kald. 

Posted at 4:55 3.01 2009 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[24]

Singeljul eller det som verre er

Ah, endelig er julefeiringa over og jeg kan være meg sjøl og slappe av igjen. Jeg hadde besøk av den kjedelige tremenningen min og den enda meir kjedelige dama hans. Lille julaften kom de, han småfull og ho sur. Heldigvis klarna han opp i løpet av kvelden, og ho var barmhjertig nok til å legge seg tidlig så han og jeg fikk sneket oss til et knull. Han er håpløs, - rett på sak bang bang og så vil han kline heile tida og jeg kan ikke fordra kline med menn jeg ikke liker men iblant er det greit å involvere andre enn meg sjøl i sexlivet mitt. Vel. Julaften gikk forsåvidt greit: Jeg fikk laga ribbe, og vi hadde til og med dessert, og ostekake kjøpt på Rema til kaffen. Det blei vel i grunnen meir konjakk enn kake til kaffen, det gikk godt over ei flaske (egentlig nærmere to), så den kvelden blei det ikke noe på meg. Sånn som skjer, og med tanke på evnene til fyren er det sikkert like greit. Å være ferdigknulla og fortsatt kåt som faen, uten å være i nærheten av orgasme, stinker big time. Herregud, hva kan han vente seg, etter tretti sekunders tafsing og tre minutters knulling skal jeg liksom bli ferdig? Idiot. Og sååå såra stolthet. Som om det feiler meg noe som ikke får serieorgasmer av å ha ham i samme seng. På toppen av alt meinte han at jeg kunne runke etterpå, mens han kikka på TV. For å lindre stoltheta liksom. Hva i helsike er feil med mannfolk? Hvordan kan det at ei dame må runke etter at han er ferdig med ho hjelpe på sjøltilliten? Når han ikke gidda gjøre meg ferdig kan han drite og dra. Tipper dette var siste gangen jeg orka knulle ham. Det var godt da de dro i dag. Fy faen så deilig.

Jeg har skapet fullt av konjakk og akevitt. Kjøleskapet er fylt til randen med pilsbokser og jeg har både potetgull og peanøtter. Pluss nesten ei heil ostekake, om jeg skulle bli sugen på noe søtt. Nå er persiennene dratt ned, døra er låst, PCen er påslått og ved DVD-spilleren ligger to filmer jeg kjøpte til meg sjøl i julegave. "Cum on Santas Lap" og "Doing the Elves". Jeg er spent, det er ikke enkelt å finne filmer som funker for damer. De fleste pornofilmer handler om menn som blir tilfredsstilt, og det er begrensa hvor gøy jeg synes det er å se på at noen blir sugd i det uendelige mens damene tilsynelatende kommer av å gjøre det. Bullshit.

Morgenkåpe er det eineste klesplagget jeg skal ha på meg de neste dagene. Fantastisk tanke! Jeg er sykemeldt ut januar, og om jeg er heldig får jeg godkjent søknaden om uføretrygd. Da kan jeg sløve heile året: Chatte, lese pocketbøker, se filmer og kanskje til og med få gjort litt husarbeid innimellom. Støvet er plagsomt for astmaen min. Nei, nå må jeg ha noe å drikke. Blei heilt uttørka her jo. Kanskje en liten akevitt til å begynne med ...

Posted at 0:18 27.12 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[40]

Nå er den kommet til biblioteka! Men hold an litt ...

Magellans kors kom tidligere enn venta til biblioteka

Posted at 9:18 19.11 2008 by Fielill in Bøker  |  Kommentarer[41]

Fjærlett julehistorie

O jul med din glede ...

“Ærlig talt Lill-Merethe, er det ikke på tide å ta vekk adventsstaken nå?”
“Nei, jeg vil ha den framme”
“Men nå er jo faktisk advent over da, nå er det jul!”

Den raspende stemmen til muttern sier akkurat det samme hvert bidige år. Og hver gang får ho samme svar. En skulle tro at ho skulle gi opp en gang, men det ser dårlig ut. Jeg orker ikke diskutere saka, jeg konsentrerer meg heller om ribba. Den bør bli bra, jeg må få til den helsikes svoren. Ikke at jeg spiser det, men sia både mine og Henriks foreldre er her er det et must. Ribba har ligget med svoren ned i vann inni ovnen, nå snur jeg den, og legger sammenkrølla aluminiumsfolie under den tynne delen, for å få den like høg over det heile. Sjekker for n’te gang i kokeboka, for å være på den sikre sia.

Svigers sitter stille og rolig i stua, de er gudskjelov ordknappe folk. Mine foreldre er ei anna skål, særlig muttern kan være et digert gnagsår. “Får du det til da Lill-Merethe? Jeg kan hjelpe deg vet du”. Det sier ho nå, etter snuoperasjonen. Typisk. Tilsynelatende velmenende, men alltid i etterkant. “Slapp av, det går fint. Gå og sett deg du, og snakk med foreldra til Henrik”. Jeg koker. Henrik kommer heldigvis nå, han har tatt seg et bad og er fresh og fin. “Går det bra Lill?” “Ingen fare. Bare underhold folket, så fikser jeg dette”, sier jeg, mens jeg tenker noe heilt anna. Jeg er møkklei av julefeiring med halve slekta, jeg kan ikke utstå tanken på at de skal komme til oss år etter år etter år. Jeg forbanner søskena våre som aldri kan invitere dem til seg, jeg forbanner gjestene, som ikke har vett til å holde seg heime. Jul er ikke min greie, har aldri vært det, og likevel er jeg vertinne hvert jævla år. Igjen tenker jeg som så mange ganger før at neste gang, da drar vi til syden. Eller til Nordpolen. Kunne ikke brydd meg mindre om destinasjonen, bare jeg kommer meg vekk fra det idiotiske pliktløpet jeg driver med. Men samtidig veit jeg at det aldri blir å skje. Henrik. Det er han som ødelegger.

Jeg skreller poteter, kutter gulrøtter, finner frem rødkålpakker og svisker, teller opp service, bestikk, servietter, finner frem glass, fleire telys og henter granbar til bordpynting ute på trappa. Jeg hører med et halvt øre på praten i stua. Henrik sjarmerer muttern og snakker bil med fattern, praten går ledig og lett, han klarer til og med å få foreldra til å åpne kjeften. Å prate er han god til.

Jeg stopper opp litt, kikker ut vinduet. Ser speilbildet mitt på den nypussa flata. Ansiktet er omkransa av hår som har løsna fra toppen jeg satte det opp i og har fjell som bakgrunn. Hadde det vært et ekte speil hadde jeg sett at jeg var rød og svett i ansiktet. Som det er nå bare føler jeg det. Faktisk koker nesten hodet mitt, og jeg lurer på om jeg har feber. Det hadde gjort seg om vertinna la seg sjuk! Jeg må nesten le. Det hadde faen meg gjort seg. Tanken får blodet til å renne fortere i årene og setter i gang en prosess …

En halv time seinere har jeg sneket en termos kaffe og ei konfekteske inn på det lille kontoret mitt, jeg har røyk og askebeger der inne, divan og ullpledd. Nå unnskylder jeg meg overfor gjester og samboer. “… feber … migrene … beklager, jeg må nok legge meg nedpå et par timer … dere fikser vel maten? Alt er så og si klart …”

Triumferende låser jeg døra, setter meg ved skrivebordet og slår på PCen. Nå kan de faen meg få feire jula si sjøl.

Posted at 2:30 12.11 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[5]

Tur

Dette er vel noe av det villeste jeg har funnet på. På-sparket-turen til Paris i småfylla for et par år sia var bare blåbær mot dette. I går bestemte jeg meg for å ta denne turen, eller det var vel helst i natt, og igjen i fylla. Er det sånn at jeg må være full for å få ut finger’n? Kanskje, men nå er jeg hvertfall edru. Edru og oppstemt. Jeg kjører opp den gamle anleggsveien til Stålvannet, derfra skal jeg gå. Gå ja. Hvem hadde trodd det om denne dama? Ikke jeg, det skal være sikkert. Ikke bare skal jeg gå, jeg har også pakka en ryggsekk eks’en ikke orka ta med seg da han flytta, en ryggsekk jeg skal slepe med meg. En diger sak, med telt og liggeunderlag spent fast etter fattig evne på toppen. Inni ligger blant anna sovepose, kaffe og kaffekjel, primus, - gidder ikke satse på bål, sjokolade … Ja, kort sagt alt som skal til for at ei dame som meg skal ha det sånn noenlunde behagelig på tur.

Det kiler i magen når jeg parkerer vraket og drar bagasjen ut. Aleine. Jeg får sekken opp på ryggen, fester reima over hoftene, og bestemmer meg fort for hvilken vei jeg skal gå. På skrått over mot venstre ligger en brei sti, så jeg tar til høyre. Skal jeg gjennomføre må jeg være sikker på at jeg ikke treffer på noen andre turgåere. Jeg flirer litt for meg sjøl. “Noen andre turgåere”. Tenk å plassere meg i en slik kategori. Jeg har ikke vært ute i marka sia jeg gikk på ungdomsskolen og var pokka nødt til å være med. Men nå er jeg her, frivillig.
 
Det er noe som kan minne om en overgrodd sti her, og jeg tråkker i vei på den. Sjølsagt er det ikke lenge før jeg havner inne i et slags kratt, og jeg er svett når jeg kommer meg forbi faenskapet. Men nå blir det lettere, jeg er kommet til et parti med mindre vegetasjon, og jeg går faktisk et par timer før jeg ramler sammen ved en bekk. Jeg fyrer opp primusen og koker meg råsterk kaffe mens jeg røyker et par sigaretter og studerer landskapet for å finne ut hvordan jeg enklest kan komme meg høgere opp.

Etter en røyk til tømmer jeg ut siste kaffeslanten og pakker sammen. Fyller vann i et par tomme feltflasker og er klar. Synger faktisk litt mens jeg går, gamle slagere jeg ikke kan halvparten av orda av: “... som kan gå med min hatt, den skal være kald som na na na for å gå med mine sko, na na na …” Jeg må le litt av meg sjøl, sangstemmen min stinker. Jeg synger ikke en gang i bilen, men her går jeg altså som en anna gærning og kviner. Pussig hva en får seg til å gjøre når ingen hører.

Jeg er kommet opp nå, så langt opp som jeg tror jeg trenger. For ei utsikt! Bare skog, fjell og himmel i sikte. Ikke en kjeft er i nærheten, og sjøl om det er skremmende er det  befriende. Teltet får jeg opp på no time, jeg slenger utover underlaget og ruller ut soveposen, får satt kaffevann på kok, og finner frem ei diger sjokoladeplate. Den har jeg fortjent. Jeg knekker av en diger bit som jeg stapper inn i kjeften. Manerer er bortkasta, de eineste som kan se meg her er fuglene. Kaffen er ferdig og jeg skjenker meg en raus kopp. Den smaker himmelsk i kombinasjon med sjokolade og utsikt. Nå begynner jeg å bli ferdig, skal bare røyke et par sigaretter først.

Jeg er klar. Jeg reiser meg og går mot kanten på haugen jeg er på. Foran meg er det ingenting anna enn luft. Jeg stiller meg breibeint opp, med hendene på hoftene, legger hodet litt bakover og brøler ut alt jeg makter, tømmer lungene for luft, trekker inn meir, brøler ennå høgere, jeg brøler og brøler til stemmen fader ut og det ringer i ørene, i heile hodet, jeg er svimlere enn noen gang og trekker meg tilbake fra kanten før jeg siger sammen.

Posted at 2:14 9.11 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[24]

En liten tekst

Sneen daler ikke ned, den faller. Svære våte, tunge flak som legger seg tjukt og klamt over jordene. Furutrea som omkranser huset kjemper mot tyngden, og innimellom høres dumpe lyder når trea klarer å rette opp greinene og kvitte seg med deler av byrdene. Det er mørkt ute. Stupmørkt. Utelysa er like effektive som stearinlysflammer i dette været, og jeg protesterer ikke når du går og slukker dem og låser ytterdøra for natta. Jeg protesterer heller ikke når du sier vi skal legge oss sjøl om det stritter imot i meg.

Jeg går alltid først på badet. Mens jeg tisser hører jeg du går rundt der nede. Du slår av lys, sjekker at jeg ikke har vært og skrudd opp varmovnene, trekker ut støpslene til kaffetrakteren og TV-en. Mens jeg vasker meg og pusser tenner hører jeg deg ikke, men jeg aner vekten din i trappa, og kjenner kaldgufset fra soverommet når du åpner døra der, heilt inn på det varme badet. Jeg grøsser. Vinteren er for jævlig. Jeg er ikke skapt for kalde rom med trekk langs gulvet. Jeg kan ikke fordra mørket. Jeg hater snømåking og skraping av isete bilruter. Jeg trives ikke her ute i ødemarka, det hjelper ikke at huset var rimelig. Jeg trenger folk rundt meg, lys og biler. Liv.

Jeg lukker øynene, lener panna mot speilet, men trekker fort hodet til meg igjen når huden møter den kalde overflata. Jeg banner inni meg mens jeg kler på meg ullsokker og pyjamas, banner mens jeg fletter håret og setter i en strikk. Jeg møter øynene mine i speilet og tar et skritt tilbake. De er altfor mørke. Noe inni meg vokser seg stort og stygt og får meg til å stoppe opp litt før jeg går ut på gangen.

***

Ho greip tak i ei bok fra hylla ved trappa og kylte den ned i etasjen under, samtidig som ho ropte på hjelp. Mannen hennes kom styrtende ut fra soverommet der han stod og fant frem klær til dagen etter, så forvirra på henne, men rakk ikke si noe før ho hviska “Det er noen her! Der nede! Hørte du den lyden?” Forvirringa blei borte fra blikket hans, og han bykset mot trappa og lente seg over rekkverket. Det var ikke mye som skulle til: Bare en kraftig dytt i ryggen av målbevisste hender.

Posted at 2:3 8.11 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[4]

Stilleben

Dagligstuen var tilnærmet perfekt. Den var ikke så stor, det var begrenset hvor mange kvadrat hun hadde råd til å eie, men alle tingene var satt sammen med sikkert blikk for detaljer: Fotskammelen trukket med mønstret Thai-silke, med puten i samme stoff oppå, liksom tilfeldig plassert der. De to blomsterkrukkene i forskjellig form og høyde, men i samme nyanser, pent plassert på spisebordet på nystrøket linduk. Grønnplantene i dem byttet hun regelmessig ut, for på tross av årevis med forsøk klarte hun aldri få planter til å holde seg pene og friske. De trivdes rett og slett ikke hos henne. På veggen over skjenken hang det ulike masker og andre gjenstander kjøpt i utlandet. Det mest fremtredende der var en Kukri-kniv, en kniv broren hennes hadde med seg fra Nepal for mange år siden, da han trodde han var hippie. Over peisen hang et speil ingen kunne ane ikke var antikt og på peishyllen var det plassert en trearmet lysestake i solid messing. Når hun tente på de høye hvite lysene speilet flammene seg vakkert. Sofaen var av skinn og var det møbelet som skilte seg mest ut med sin moderne form. Men den var oppmyket av pledd og puter, lekkert dandert. Og alle bildene i rommet var hengt mesterlig opp, i akkurat riktig høyde, slik at en så dem når en satt uten å knekke nakken. Ja. Hun kunne være fornøyd med hva hun hadde oppnådd.

Hun glattet raskt over skjørtet. Ikke at det behøvdes, men det var like mye for å unngå svette håndflater som for å ordne på utseendet. Håret visste hun var perfekt, men likevel kastet hun et raskt blikk mot speilet. Det skadet aldri å dobbelsjekke. Der ringte det på. Hun stivnet ett sekund, for så å rette seg opp, pustet dypt inn og gikk mot døren for å åpne.

Da hun få minutter senere stod i stuen igjen, ikke alene denne gangen, var hun litt skjelven, og håret var ikke lenger like perfekt. De hadde sannelig funnet tonen fort! Selv om de hadde snakket sammen via e-post i måneder kjente hun ham jo ikke. Ikke egentlig. Men da hun så ham … Hun bare visste at han var Ham. Hun fikk plassert ham i sofaen, rett ved et litografi, og de var utrolig vakre sammen. Åndsfraværende gikk hun mot radioen, den hadde hun helt glemt slå av. Og nyheten om grusomme tapstall etter et forlis et sted passet slett ikke til stemningen hun ville ha.

«Ønsker du noe å drikke mens jeg lager ferdig maten? Jeg har en flaske utmerket rødvin stående klar»

Posted at 7:53 28.10 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[20]

Kjøkkenbenkdikternes Forbund

Et kjøkkenbenkdikt

Posted at 21:11 26.10 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[31]

Engasjement, eller mangel på det

Forsøker meg igjen på en liten tekst. Øver og øver

Posted at 15:10 20.10 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[16]

La meg slippe

Tankene usamlelige
I øynene ingen tegn til liv
Fletta henger som et dødt dyr nedover ryggen,
ingen glans, ingen pryd
Fingrene famlende og usikre
Kroppen tung og matt
Gange som nyfødt kalv,
ingen eleganse, ingen hofter som vrikker
Gi meg hvile
Gi meg fred

Posted at 18:22 19.09 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[22]

En Svakelig Kvinnes Skjebne

Hva trodde han at hun var? Superwoman? Det var virkelig ikke særlig omtenksomt av ham å forlange så mye av henne. Tross alt hadde hun svake nerver, og det visste han godt. Det hadde hun alltid hatt, helt fra hun var liten jentunge og begynte i 1. klasse. Den opplevelsen hadde nesten tatt knekken på henne, og helt på bena hadde hun ikke kommet seg siden. Og han visste det! Likevel altså, likevel forventet han at hun skulle yte som de av hennes medsøstre som var bedre rustet til å møte ubehageligheter. Det fantes virkelig ikke et gram rettferdighet i den mannen! Hun hadde hatt ham i årevis, og hun hadde alltid trodd at han respekterte hennes svake helbred, men nå kom sannheten for en dag: Han var som menn flest. Kravstor og egoistisk. Ingen empati, ingen medfølelse eller respekt. Sykdommen som hadde rammet ham var fysisk og var lettere å leve med enn hennes psyke, det burde han forstå. Og nå forventet han at hun skulle begynne å vaske gulvene i huset? Vaske klær og gjøre rent i klosettskålen? Hjelpe meg, tenkte hun, han burde fatte at om han ikke kan gjøre det selv må han finne noen som kan. Selv fikk hun hjertebank bare hun gikk opp en trapp, siden nervene satte inn da. Hvordan kunne han forlange at hun skulle bruke kjemikalier og mopp? Henge klær opp på en snor? Han var jo vant til det, han mestret fint å henge klærne opp så de ble glatte og fine. Hun derimot, hun kom til å gå inn i en dyp depresjon av å ikke få det til. For ikke å snakke om skammen over å gå med klær som så ut som om hun hadde sovet i dem! Hun måtte nesten le av absurditeten i situasjonene, bare den vemmelige følelsen av at han våget se ned på henne stoppet latteren. Se ned på henne, hans elskelige hustru. Psykiske lidelser som hennes var ikke til å kimse av. Han kunne være glad for at hun var så tapper som hun var. Han kunne være takknemlig for at hun ikke klaget og bar seg, men bar den indre smerten med verdighet og stillhet. Og i tillegg fikk han bruke kroppen hennes opp til flere ganger i måneden! Hun led seg gjennom det også i stillhet. Ja, tapper var den rette betegnelsen på henne. Hun lente seg tilbake i stolen, plukket åndsfraværende opp ett sukkertøy som hun puttet i munnen. Vaske...! Det skulle de bli to om. Hun åpnet det ukebladet som lå øverst i haugen av nyinnkjøpte og flyktet inn i kjendisenes verden.

Posted at 10:25 12.09 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[27]

Glødende

Blankpolerte nåler av konsentrert sinne stakk seg inn i hodet hans, alle på én gang, alle dypt og alle traff målene sine perfekt. Nålene var vakre i sin grusomhet, tynnere enn de tynneste hårstrå, og så skinnende at de var nesten hvite. Han kjente hvordan de traff, kjente energien som bredte seg i kroppen hans, kjente hvor sterk han ble, nesten uovervinnelig. Han visste at om han nå forsøkte si noe kom stemmen til å skjelve, kanskje han til og med kom til å få tårer i øynene, selv om han langt fra følte noen som helst trang til å gråte. Han bare visste det kom til å bli slik, så derfor bare møtte han blikket hennes uten å si et ord. Hun smilte til ham, kom mot ham for å stryke ham over kinnet. Den helvetes merra, huden hennes mot hans, nå? Han nærmest hoppet et langt skritt bakover, om hun la hånden på ham ante han ikke hva som kom til å skje, han bare visste det ikke kom til å bli pent, og at han kom til å angre når nålene en gang trakk seg ut. Hun stoppet opp, men smilte fortsatt. Hånte hun ham? Eller var hun usikker? Det spilte ingen rolle. Nålene boret seg vakkert inn i punktene dypt der inne, og han merket at hendene hans lyste opp, som om de var elektrisk ladet. Hun trakk seg bakover, gikk ut av rommet. I en parallell verden hadde han kommet til å gå etter henne, men i denne var ikke det noe alternativ. Han stod helt stille, helt til han hørte kneppet av ytterdøren. I sin nyvunne frihet kjente han til sin store forundring at han heller ikke hadde lyst på henne lenger. Savnet etter et sexliv hadde blitt som en evig bør, noe som bare var der, som hadde fulgt ham så lenge de hadde vært gift. Hun var ikke frigid eller feilet noe, hun var bare uinteressert. For ham var en dag uten sex en bortkastet dag. Han hadde hatt veldig mange bortkastede dager de siste fem årene. Men nå var altså lysten borte. Kom det til å være slik? Var sinne den eneste måten å få hvile på? Han husket ikke sist han hadde vært så sint som dette. Femten år? Tjue? Og han visste at det sannsynligvis kom til å bli lenge til neste gang. Han måtte bare nyte det så lenge det varte. Han lukket øynene. Hele kroppen glødet nå. Isnende hvitt lys omsluttet ham. Han var på et merkelig vis hel.

Posted at 9:44 31.08 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[23]

Våt onsdag

Om det bare ikke hadde regnet den dagen hadde ingenting av dette skjedd. Allerede om morgenen hadde han ant at dagen kom til å bli stinkende dårlig. Da han våknet orket han ikke engang åpne øynene med det samme. Han bare lå der, lenge, i fosterstilling, som om alt kom til å gå over om han bare lot være anerkjenne at det faktisk var morgen. Men så enkelt var det ikke, det hadde det aldri vært, så til slutt gløttet han ut i rommet. Det var velsignet mørkt, eller forbannet mørkt, alt etter hvordan en så på det. Denne morgenen var det forbannet mørkt. Det var forresten ofte det. Egentlig alltid, om han tenkte seg om. Etter å ha kommet seg opp og presset seg gjennom morgenritualet med dusj og tannpuss satte han på kaffen. Målte nøyaktig opp kaffemengden i filteret, og da dryppingen startet ble han noe beroliget av lyden og av duften som spredde seg ut i det lille rommet. En falsk trygghet, tenkte han gjerne i ettertid. Mens håret tørket drakk han kaffen. Kikket ut vinduet. Et par sigaretter ble raskt inhalert. At nikotinen var en følgesvenn for livet hadde han innsett for lenge siden. Det falt litt aske ned på den runde magen hans der slåbroken hadde gitt opp å holde seg igjen. Åndsfraværende feide han den ned på gulvet, det var så skittent fra før at litt fra eller til ikke spilte noen rolle. Etter å ha stumpet den siste sneipen i det overfylte askebegeret reiste han seg opp og gikk inn på soverommet. Der kledde han på seg foran speilet. Gredde håret pent over til den ene siden, og kneppet skjorteknappen helt øverst i halsen selv om det var litt trangt. I entreen plukket han med seg paraplyen etter å ha knytt skoene. Han gikk ut. I regnet.

Posted at 17:44 21.08 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[9]

Jonas Larsen: Blodige grøss

'Blodige grøss' er en tegneserie med forskjellige forfattere, utgitt på Kelpie Forlag.Til nå har det kommet tre nummer, ett i 2005, ett i 2007 og ett nå i 2008. Heftene er ganske tynne, 35 til 50 sider, og inneholder 3-4 fortellinger. Som tittelen sier er dette skrekk og gru, og målgruppen er antagelig ungdom. Jonas Larsen har bidratt i andre og tredje nummer, med to historier i hvert.

Han har selv skrevet om handling og slikt på siden sin, så jeg klipper og limer, stjeler som en ravn:

Kelpie Forlag har gitt ut antologien Blodige Grøss #3. Et blad som inneholder tre historier, jeg har skrevet to av dem. Stanken av hevn er en historie lagt til 1930-tallets Chicago hvor byens mafia og sort magi står i fokus. Jeg skrev manuset etter en idé av Alexander Gustafsson, som også har tegnet den. Lengde: 14 sider.
    
En sak om liv og død er en 21 sider lang historie fra 1890-tallets London. Her har jeg forsøkt å blande sammen to av sjangerne som Arthur Conan Doyle skrev i, og lage en slags hyllesthistorie. Doyle skrev, ved siden av Holmes og Challenger, også grøssernoveller og parapsykologiske noveller og bøker. Min historie er derfor en kriminalgrøsser og jeg ble veldig fornøyd med den faktisk. Tegnet av Torgeir Trapnes.

Forsiden til Blodige Grøss #3

Bladet har ikke så stort opplag og finnes derfor i noen bokhandlere og tegneserieforretninger, pluss i ulike nettbutikker.


Det Jonas ikke fortalte er følgende: Han skriver veldig godt. Språket er lett og ledig, og passer veldig godt sammen med illustrasjonene. (I 'Blodige grøss 2' er forresten de to fortellingene hans illustrert av Alexander Gustafsson og Tomte, og de har også gjort en god jobb.) For voksne er ikke fortellingene skumle, men for ung ungdom kan jeg tenke meg de er helt utmerket. Unger og ungdom elsker å skremmes, men bare til en viss grense. Og den grensen holder Jonas seg innenfor. Så her er ingen fare for grusomme mareritt, men skrekkblandet fryd er mye bedre. Jeg bør vel også nevne at fortellingen 'Ouijabrettet' inneholder ganske sterk ordbruk, men ikke verre enn at den er til å leve med. Unger skal vel ikke overbeskyttes heller. Min mening... Jonas nekter påta seg ansvaret for språkbruken, det var tegneren som endret teksten litt her og der for å få den råere.

Jeg har ikke peiling på tegneserier som sjanger. Jeg leser alt for lite tegneserier. Derfor har jeg heller ikke forutsetninger for å yte forfatteren Jonas Larsen full rettferdighet. Jeg må bare få si at han er forfatter, og det er helt klart at han hører hjemme på venstresida her på bloggen.

Posted at 14:5 11.08 2008 by Fielill in Anmeldelser  |  Kommentarer[13]

Siste Jack

Den frekke lille tøsen hadde kjempet som en tiger. Et velrettet slag hadde satt henne ut såpass lenge at han fikk bundet henne som en kalkun klar for stekovnen. En fugl klar til bruk. Hånden verket etter slaget, og det fikk hun lide for da hun etterhvert våknet til liv igjen.

Senere tenkte han tilbake på hendelsen og fordømte seg selv for å ha vært så uforsiktig. Det var svært sannsynlig at hun hadde fortalt noen hvor hun skulle. Slikt gjorde kvinner. Snakket og snakket til alle som giddet høre på dem. Han hadde selvsagt ikke oppgitt helt riktig navn, og adressen hadde hun aldri fått. Men venninnene hennes visste sikkert hvor han skulle møte henne. Og derfra til å finne vitner som hadde sett henne bli plukket opp... Han likte ikke hvor enkelt det kunne bli for politiet å finne ham. Og det hadde igjen vært et sant helvete å gjøre rent i leiligheten. Denne gangen hadde han ikke noe tidspress på seg, så han kunne gå grundig og systematisk til verks, men fy faen for en drittjobb. Det var ikke for ingenting kvinner stort sett hadde jobben med å vaske og gnikke. Men han kunne jo ikke leie inn noen vaskekjerring heller, det skulle tatt seg ut. 

Han hadde verket i flere dager etterpå, og mistenkte at en av tøsene hadde smittet ham med noe. Men det var nok bare det at den var uvant med sånn hardkjør, for smertene forsvant etterhvert. Han husket moren pleide å si når hun kom fra fysioterapi at massasjen gjorde vondtgodt. Det uttrykket kunne brukes om følelsen i pikken hans også. Vondtgodt, godtvondt. Det beste var at for tispene hadde alt vært bare vondtvondt. Det var en vanvittig deilig tanke som fikk ham gjennom lange netter på cella.

Posted at 20:5 2.07 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[12]

Jack III

Hvorfor skulle akkurat han være så forbannet uheldig? Han hadde til og med tenkt at hun kanskje var Kvinnen, men hun viste seg å være som de andre tispene han hadde støtt på opp gjennom årene. Like enkel, like grunn og innholdsløs. Han følte seg så jævla lurt. E-postene fra henne måtte være skrevet av noen andre. Denne oversminkede varianten av tispe i løpetid kunne umulig ha tenkt alle de tankene han hadde gledet seg over.

Da han hentet henne på bussen hadde hun kastet seg rett i armene på ham. Helt uten forbehold, uten engang å tenke på å be om lov. Hun brød seg ikke om hva han trengte, hva han hadde behov for. En viss avstand var da ikke for mye forlangt. Hun hadde stinket parfyme også. Hadde "glemt" at han var allergisk. Vel, det hadde hun i det minste fikset på da de kom hjem til ham, en runde i dusjen tok knekken på den verste eimen. Etter oppfordring hadde hun ikke sminket seg igjen etter dusjingen, men hun hadde noen svarte rester av horesminken i ene øyekroken. Det var så motbydelig at han klarte nesten ikke se på henne. Mens hun hadde vært på badet kom han tilfeldigvis til å se en bit av noe som var klistret på bildet av moren over sofaen. Kunne det være en bit avbitt tunge? Han visste ikke, men i all hast fikk han den vekk, og tørket forsiktig over glasset. Oppryddingen og vaskingen hadde gått i hundre, så det var vel ikke så rart at han hadde oversett noe. Han fikk følge med, så hun ikke plutselig fikk øye på noe hun ikke skulle se. Han måtte le litt, fikk øye på ja, det hadde jo egentlig vært litt komisk om hun for eksempel hadde sparket borti øyet han hadde fisket frem fra under sofaen. Da skulle hun fått noe å lure på!

Da hun kom fra dusjen hadde hun kledd på seg hans slåbrok! Han bet i seg raseriet, og fikk plassert henne i sofaen. Selv tok han en stol, han måtte ha luft rundt seg. De snakket litt om løst og fast, hele tiden kokte det i ham. Han så hvordan hun gjorde seg til, hvordan hun skakket på hodet på en måte hun sannsynligvis trodde var sjarmerende, hvordan hun dro frem en hårtjafs fra nakken og lekte med. Og bena hennes... Faen ta den fitta, hun satt rett foran en fremmed mann og skrevde mer og mer med bena! Og hun hadde ikke en dritt på seg under slåbroken. Hva trodde hun at hun var? Sharon Stone? Han kunne skimte hår i skyggen mellom lårene. Han ble så sint at han hørte ikke hva hun sa gjennom dunkingen av pulsen i ørene. Han hadde da nevnt at han foretrakk barberte, han hadde hvertfall tenkt å gjøre det.

Han var plutselig på bena.
"Jeg skal hente oss noe å drikke. En Jack skulle passe bra"

Posted at 21:15 24.06 2008 by Fielill in Diverse skriblerier  |  Kommentarer[20]