Bokliste


 

bloodymary


"marianne furumo"

 
mandag mar 08, 2010

IQ, sa du? Nei, det kan ikke være meg.

Man må innrømme at man følger spent med i den såkalte kulturkampen, nå frontet av den folkekjære, visstnok skoleflinke, opprinnelig sosiologutdannede, uomtvistelig morsomme (eks?)-komikeren Harald Eia. I aftenposten sier han og Ole Martin Ihle dette om årsakene til sosial reproduksjon i det norske samfunnet. 

Slik tolker jeg dette: på tross av norske styresmakters og pedagogers uttalte målsetting om å skape en skole som utjevner sosiale forskjeller, gjennom utallige reformer (dette er rett, den norske er en av de hyppigst reformerte i verden), vekt på enhet og insistering på likhet, er vi i Norge nærmest verdensmestere på å reprodusere sosial ulikhet. Med andre ord: er foreldrene dine universitetsutdannet er sannsynligheten stor for at du selv blir det, men er de derimot u-utdannede (dersom sju eller ni eller ti års skolegang (husmorskolen medregnet) passerer som u-utdannet), vil du etter alle solemerker finne deg selv lallende rundt i et serviceyrke, eventuelt i omsorgstjenesten, eller (heldige deg!) i en slik arbeidsledighetsstatistikk eller andre uføre (!).

Den gode nyheten er (for må man ikke lese dette som en ubetinget god nyhet?) at man ikke trenger å føle seg som en taper av den grunn. Eller. Man kan kanskje føle seg som en taper, all den tid dette nå (og dette er visstnok det nye) ikke kan komme av annet enn at foreldrene dine, dersom de hadde våget å utsette seg for slikt, sannsynligvis ville skåre dårlig på intelligenstester. Man kan nemlig, med tvillingstudier i hånd, slå fast at (hold dere fast!): intelligens er arvelig. Våre evner ligger i genene. Eller, i rettferdighetens navn (man forsøker å være etterrettelig): dersom foreldrene dine er gode på å løse iq-tester, er du sannsynligvis nokså god på dette selv. Dersom du avviker fra din genetiske forutbestemmelse, er du bare født under en heldig (eventuelt uheldig) stjerne. Men altså. Det er vel bedre, tross alt, å føle seg som en taper i et genlotteri, enn som en taper som, på tross av alle samfunnets gode ønsker, alle muligheter som lå der blanke g åpne, alle støttetimer, alle klassens timer, alle lærerens oppmuntrende ord, ikke nådde opp og frem til juss eller medisin eller siviløkonomi eller hovedfag i fysikk. En trøst kan det kanskje være at man ikke trenger all verdens karakterer fra videregående skole for å komme inn på lærerutdanningen. Eller sosiologistudiet.  Andre studier viser også at hvis man er høy nok (gener) eller pen nok (gener), men ikke for høy (gener) eller for pen (ja, du fatter poenget), kan det hende at du likevel kan nå ganske langt. 

En vei å gå, kan selvsagt være å starte intelligenstestingen allerede i barnehagealder, og gjennom slike utviklingssamtaler forberede foreldrene på hva poden kan forvente seg av sosial mobilitet. På den måten vil ingen bli ført bak lyset, og man kan heller for eksempel konsentrere seg om fysisk fostring. Man skal ikke tenke at man forgjeves har satt sine barn til verden. De kan bli ypperlige medhjelpere i familien i oppvekstårene, og gjennom dette lære seg den serviceholdningen som skal til for å innfinne seg med sin plass i slike yrker. Bånnlinja er at man må senke forventningene, noe som jo ofte viser seg å ha heldig effekt på læringsutvikling hos både barn og voksne (bitende ironi).

På den annen side bør man kunne tenke seg at det er en mikroskopisk mulighet for at det finnes andre (i det minste supplerende) forklaringer på hvorfor den norske skolen reproduserer sosial ulikhet. For selv om veien dit er brolagt med gode intensjoner, kan det jo hende at den norske skolen (ennå) ikke helt har funnet formen. Man vet at andre land (ja, land det er naturlig å sammenlikne seg med, som Finland og Australia, for eksempel) er bedre enn Norge (hva???? vi som er så interessert i likhet!!!) til å lage skole med utjevningseffekt.

Så. Dersom valget står mellom å 1: godta befolkningens divergerende genetiske skjebne og ditto sosiale immobilitet og 2: fortsette arbeidet med å utvikle en skole som finner iq eller annen smartness der iq-testerne ikke finner den, velger jeg meg den andre. Og april, selvsagt. For mars kan, som det heter i visa, være stri, mens april tiner den siste snøen som fins i skaret. 

Jeg vet ikke om jeg skylder å nevne at jeg, på tross av min skolegang på åtti- og nittitallet (ingen sto igjen og hang), samt u-utdannede foreldre, nå har både høyere utdanning, samt arbeider i den videregående skolen. Det kunne jo hende at noen mente dette gjorde meg inhabil i saken.

Men for all del; artig å høre at vi arver egenskaper fra foreldrene våre. Det er jo ikke sikkert alle hadde fått med seg det. Man takker, men betakker. 

 

onsdag mar 03, 2010

"Topp stemning"

Når jeg kjenner at det er litt mye for tiden, for eksempel er det litt mye byssing om nettene, det er mye halvspekulativ journalistkk, for eksempel når Harald Eia og folka bak programmet "hjernevask" later som om forskjellen på muskelvolum og ikke muskelvolum, eller skjeggvekst og ikke skjeggvekst, har samme valør som forskjellen på teknisk og ikke teknisk (som i anlagt), eller sosial og ikke sosial, og at disse forskjellene.. ja. Nei. Jeg orker ikke helt i dag. 

Når det blir for mye av slikt, eller av å måke frem bilen klokka seks om morningen, for mannen har kink i ryggen og han må på skolen, for han har eksamen, og det snør fremdeles, og av en eller annen grunn er plasten på agurken badet i bringebærsyltetøy.

Når det blir nok av å først kle på ungen, så sette ungen i gangen, så bære ned den vognbaggen, mens man konsentrerer seg om å ikke tryne i snøen, så (man ser ikke annen råd) rulle (ikke trille) understellet ned trappa til hagen, så bare glemme å gre håret eller noe, før man setter sammen vogndoningen, putter jentungen oppi og ja. Jokker vogna den smale sti (mytologisk innhold for you, Judas) ut av porten. Det kan nemlig bli nok.

Når det blir litt mye tøyvask og våte votter på badegulvet, brunostskiver gnidd ned i parketten, når lilletrille finner ut at det kan være det samme med den sovinga på formiddagen. Hun vet jo ikke at alle råder mor til å sove når hun sover.

Da tenker jeg bare på noe jeg så i byen her om dagen. Det var ti minus og holkeføre. Jeg hutret mens jeg trippet med korte, litt engstelige for å skli- skritt oppover torget. Da kom det et par på spark. De kan ha vært rundt de åtti. Han: kjør først du. Hun : unna veeei! Bak de to kom en smilende fyr. Han holdt begge tomlene i været mot meg. "Topp stemning" sa han. Jeg lo ganske lenge etterpå. 

fredag feb 19, 2010

Nå trur jeg serriøst nesa mi holder på å dette av. Kjenn!

Ropte jeg, litt ukarakteristisk bred i målet, da jeg etter femten minutters sno fra buss til arbeidplass endelig sto på personalrommet klokka fem på åtte i morges. Nok tid til to slurker kaffe.

Jeg har ikke så mye på hjertet, og selv om jeg vet at det er fredag, blir det ikke en tradisjonell fredagspost. Det skal handle om at jeg synes det er nok snø. Grillen som fremdeles står i hagen (med trekket på), er nå offisielt innesnødd. Det er offisielt ikke sommer. Det er offisielt nok nå. Herved. Jeg bor da ikke i et ferieparadis for å snø inne og hamstre ved i kjelleren!!!

Og så er det noe annet, mens jeg har dere her. Slike rasfare-skilt. Hvorfor i helsike er de satt opp i det hele tatt? Det hjelper jo ikke å kjøre pent og forsiktig gjennom et område med rasfare, så hvordan skal man forholde seg? Snu, hvis man ikke har et dødsønske?

Ellers det vanlige. Snø, feberbarn og innsida av stua.

 

onsdag feb 03, 2010

This one goes out to alle dere som leser og vet mer enn meg.

For et par dager siden fikk jeg følgende spørsmål:

" Vet du hvilken norsk forfatter eller dikter som har skrevet om Gud som kvinne? "

Jeg hater selvsagt å ikke kunne svare på dette, men lovte å spørre noen som visste og hadde lest mer enn meg. Noen som vet? 

Hilsen innesnødd. 

tirsdag feb 02, 2010

Hvorfor slik en hund etter nyheter?

I villaland, her jeg sitter, en to av naboene allerede ute med snøfreseren. Hos nabo nummer tre er trappa snødd igjen, ikke for det, hvis de hadde vært hjemme, hadde den nok vært kostet ren og veien til den doble garasjen hadde vært tydelig avgrenset mot snøfonner på hver side, men ikke nå, for de er sikkert i Italia eller deromkring. Kanskje Thailand, tilogmed. Det kan jeg vite fordi det er snø på trappa. Det skal ikke handle om vår mistilpassethet, selv om det kan nevnes, en passant, at fra inngangsdøra vår går det en smal sti som vi har kostet (jada, spaden finner vi ikke under snøen) frem til porten, og at dersom noen vil prøve akeføret, må de til å grave frem akebrettene etter hukommelsen. Nei. Det skal handle om det som er kjent, og det som er ukjent, og at jeg ikke sjelden lengter etter det som er ukjent, og særlig nå, når alt dette kjente er så påtrengende. Naboer som freser, skåla skrapt tom for yoghurt og honning, den kalde kaffen i koppen, klokka med hulamannen som danser, som jeg kjøpte i julepresang til mannen for hundre år siden. Eller var det fire.

Jeg vet ikke hvor jeg har nyhetssuget fra,  og en eventuell årsaksanalyse er både uoverkommelig, og ikke minst kjedelig. Dertil kommer det at det i grunne ikke er så lite irriterende med folk som sier de "trenger forandring". Hva faen tror de, liksom? At alt er bedre et annet sted? Vel. For noen kan dette kanskje stemme, men man har alltid seg sjøl å drasse på, ikkesant. Noen mer enn andre. Litt mer håndbagasje, eller litt mer uhåndterlig håndbagasje eller et helvetes lass fullt av nisser. Det er sannsynligvis ikke noe enestående med dette heller.

Det smaker av dødssynd. Å lengte etter noe nytt. Skal man ikke leve i nuet, kanskje? Skal man ikke nyte de små øyeblikkene? Alle disse dagene som kommer og går, som er selve livet, som det heter, tidens strøm gjennom oss? Er det ikke det man skal? Er det ikke fint, kanskje, å sitte her med kaffekoppen og lese mens varme, myke veslejenta sover, ta opp fisk fra fryseren, brette sammen tøy, vurdere å legge på nytt sengetøy? Er ikke det vidunderlig nok? Å vente på besøk, å dra fingrene gjennom håret, å huske å rette opp ryggen, å ikke være dødstrøtt, å ikke ha krampe i nakkemusklene. Er ikke det slikt man bør nyte i fulle drag? Å legge nok en pinne i ovnen, å høre det sprake, å kjenne den svake eimen av badstu, kanskje fordi det er snø i pipa, eller fordi veden er fuktig. Å se naboen legge siste hånd på trappekosteverket. Vimplene. Snøfnugg som daler oppover. 

Jo, det er visst nok av ting å glede seg over. 

 

 

 

fredag jan 29, 2010

Fredagsposten? Nå igjen?

Joda, æhrede lledser, De leeser helt correct! Det eer vircelig ffredagspoften soom er ude igen, og deet effter cun een uge! -Vad giver De mig? 

1. Jeg kom opp i en diskusjon om hvorvidt denne øya vi bor på kan karakteriseres som å bo "på landet". Jeg stemte for. Dette er på landet. Her er det, som kjent fra den folkekjære visa i Birgit Strøms stemmeprakt; gøy! Svært gøy. Det er dette jeg sier til meg selv når det er frisk bris og ni minus og det ikke er tilrådelig å ta med minstejenta ut, slik at både hun og jeg får se noe annet enn de veggene vi nå etterhvert går på, som i gå på veggen. Det er såvisst ikke bare KarlOve, min nye kompis, som synes det hele kan være litt trått. Såvisst ikke.

2. På den annen side har jeg vært heldig også, tatt i betraktning at jeg har fått lese Obstfelder med en gjeng ungdommer i dag. I et klasserom. Jeg lovte å ikke begynne å grine, noe jeg holdt. Jeg har aldri vært på sippern av Obstfelder. Men, speilet kan altså tale. Dette var ikke nytt for ungdommene.

3. Det foresvever meg at det er på tide å ta ned ballongene etter elleveårsfeiring forrige helg. De henger i en hyssing i stuetaket. Det har bare ikke vært anledning, eller noe. Se forrige fredagspost.

4. Nå er maten klar.

Glad fredag, hvor enn dere er, i kjelleren, på tørkeloftet, i skisporet, i skapet eller for alt jeg vet, bak de syv fjell. Måtte alt godt vederfares dere! 

lørdag jan 23, 2010

Rare Norge

På bussen hjem i går satt jeg foran en dame fra Afrika. Det er sjeldent nok i seg selv i hviteste Vestfold, men jeg er godt oppdratt på Tøyen, og synes ikke det er rart med afrikanske mennesker på bussen i og for seg. Det var reiselektyren hennes jeg syntes var rar. Den var om isbreer:

"For 10 000 år siden var det istid i landet og hele Norge var dekket av en tykk isbre. Isbreen beveget seg og gravde ut daler. Noen mennesker lever i fjellandskap. Noen mennesker lever i landskap nær saltvann. Det kaller vi kystlandskap. Andre lever i de store dalene. Dal-landskap er et naturlig navn på slike områder. Et landskap som det blir mer og mer av, er bylandskap.

Istida.

En isbre er snø som ikke rekker å smelte i løpet av sommeren."

Dette rakk jeg å notere på telefonen min mens hun leste. Jeg regner med at informasjon om det norske landskapet, med sine isbreer, daler, fjell og kyst, er regnet som viktig når mennesker flykter fra landet sitt og frister å bli norske nordmenn i Norge. Hvem har ikke lurt på hvorfor en dal er nettopp slik eller slik, eller om det lever mennesker nær saltvann.

Du snakker! 

 Bm, kort innpå fra barnebursdag.

fredag jan 22, 2010

Fredagsposten

Æhrede taalsomme fforsamlindg af eedledste ssort; her commer et corrt fredagcspust i sivfet;

1.Det har kommet en for øre at det for menneskebarnet er biologisk riktig, og derfor sikkert også moralsk rett, å die med relativt korte mellomrom, særlig om natten, da man ellers ville kunne komme til å ende opp som ulveføde. Dette tas til etterretning.

2. Det snør fortsatt på sommerøya. Ingen tegn til at skøyter, ski og/eller sparkstøtting skal pakkes bort enda. Noen av oss har begynt å lengte etter krokus.

3. Etter å ha lest så mye om denne KOK og det megalomane bokprosjektet hans (min kamp 1-6 skal det visst være, men det skulle ikke forundre meg om han rir suksessen og dobler innsatsen. Den som lever, får se), har jeg gått til innkjøp av bok nummer en. Det skulle visst være flaut å ikke kunne åpne øl med lighter, men det skjønner jeg ikke, all den tid han åpner den med tennene i stedet. Vi skal ikke se bort fra at det med tennene er fiksjon, og at alt det andre er sant. Eventuelt omvendt.

4. Alle forsetter om å holde rotet tilbake fra heimen må nå ansees som tapt, etter ei uke med skolekjør for mannen og babykjør for undertegnede. Alle våre gjenstander har en tendens til å finne veien til stuegulvet, der de ligger, som på utstilling, og håper på å bli sett. Melding til gjenstander: vi har sett dere! På tide å trekke seg tilbake!

5. Det meldes om at redaktrisen skal ut på eventyr i dag, da med buss helt inn til byen, så på et møte (møte høres viktig ut, og noen møter, som dette, er viktige), siden tilbake til hus og hjem, da forhåpentligvis med ett og annet å fortelle fra sin ferd, noe som også kan komme fredagspostens lesere til gode, eventuelt i kommentarform, da denne utgivelsen ikke nødvendigvis kommer ut like hyppig som i the good old days.

Da gjenstår det bare å ønske alle mine lesere, nye og gamle, en finfin helg. Gjerne god, gjerne glad, gjerne rent ut fornøyelig.

bm 

tirsdag jan 19, 2010

Tornerose må våkne til den gamle verden

Å våkne skal man visst gjøre flere ganger om natten for tiden, samt mellom klokka fire og halv seks på morningen. Men allerede på fredag skal denne hjemmemammaen våkne til den gamle verden. Den som var vanlig før, og som virker helt og holdent fremmed nå. Da skal jeg planlegge praksisuker med veilederen min på jobb. Så er det fire uker med elever og lesing og klasserom og utestemme og ammepauser og navneglemming og opprop og tekniske dingser som eventuelt funker, men sannsynligvis ikke. Og det er snart russetid. 

"Det gleder du deg vel til" sa to elever jeg traff i byen med barnevogna full av bebis og vannflasker og skøyter til far og en slags klissete babymat og poser med ulltøy på salg. Ja, sa jeg. For jeg gleder meg virkelig. Etterpå, i hodet, hørte jeg snevet av ironi i spørsmålet, og det var i grunnen veldig passende, om ikke på den måten de tenkte. Jeg liker nemlig fulle klasserom og elever som gir av seg selv, for å være klisjéfylt. Det jeg ikke helt våger å tenke på er at jeg, som nå krabber rundt på gulvet dagen lang og plukker opp de utenkeligste små smuler før det havner i munnen på lilletrille, jeg, som dersom dette ikke fører frem, stikker fingeren inn i munnen hennes og graver ut løkskall, eggeskall, viskelærbiter, vedfliser, kattehår, kattemat (!), jeg som snakker i enstavelsesord ("se, pus, mat, kom, hei, se, kom, mat, pus"), eventuelt de enkleste setninger ("kan du sitte der mens jeg dusjer?", "vil du ha litt brød?", "der er pappa"), jeg som glemmer å kle på meg før klokka tolv, jeg som ikke for mitt bare liv kan huske hvorfor jeg står og stirrer inn i kjøleskapet, før jeg kommer ut i stua, og husker at jeg skulle ta ut bacon fra fryseren, men ikke hva jeg skulle bruke det til (sprøsteke og ha på suppa, viste det seg). At jeg nå liksom skal ut og fungere som en hvilken som helst annen, helt oppegående, for full maskingående person. Det virker helt sci-fi. Men sånn er det.

Fredag, altså. Møte med veileder. Klar i toppen. Så mandag og fredag ganger fire. At jeg i tillegg skal forske på egen praksis og forsvare dette i en dertil egnet muntlig eksamen i slutten av mai, går det nesten ikke an å tenke på.  Nå har jeg likevel tenkt litt høyt på det her. 

 

 

lørdag nov 14, 2009

Kall meg askepott (ikke nødvendigvis et innlegg i likestillingsdebatten)! Jeg vil på ball!

Ikke fordi jeg er så veldig prinsesseaktig. Hvis man skulle sammenliknet meg med noe rojalt tenker jeg mer i retning av dronning. Det er mulig dette kommer av dårlig selvinnsikt, særlig virker det slik om man tar min seksårings betraktninger med. I betraktningen. Dette hendte i morges: datter satt på tripptrappstol og stirret lengselsfullt ut av vinduet. Jeg tror hun håpet at regnet som trommet på ruta skulle, som ved et trylleslag, omforme seg til de feiteste snøkrystaller. I går kveld kom nemlig hennes mor i skade for å nevne at dersom denne snøen lå der neste morgen, skulle de løpe ut og lage snømann før frokost. Med gulrot og alt. Så hadde altså ikke skjedd. I stedet satt hun nå med dette blikket og fortærte sine frukter (klementin, kiwi, banan), samt yoghurt. mor (jeg, altså) holdt på med sitt, det vil si ryddet ut av oppvaskmaskinen, ryddet inn i oppvaskmaskinen, skrubbet gamle bananflekker av babystolen, satt stekeplater inn i komfyren, sydde i knapper, skylte gårsdagens vinglass, ryddet inn i oppvaskmaskinen, tørket mel av benken, brettet sammen tøy. Alt dette mens hun sang en jazzy tune. du mamma, sa datter. ja sa mamma. du er akkurat som en tjenestejente, du.

torsdag okt 29, 2009

Hvem har ikke tatt frem mellomleggspapiret? spør førsteklassingen.

Alle, svarer jeg. Det er odde dager etter netter med så avbrutt søvn at det knapt kan kalles annet enn små høneblunder for hønemor. Kaklekakle.

I går nådde jeg toppen av søvndesperasjon. Det er mulig jeg stiller urimelige krav, men det virker i alle fall rimelig å ønske seg å få sove litt lenger enn til klokka null tre enogtyve. Men morgendagen (som i dag er gårsdagen) folder seg ubønnhørlig ut, under lilletrilles krafsende negler, imponerende vokaløvelser og noe som virker som et evigvarende tannfrembrudd (som ikke nedtones av det som heter dentinox, som naboen så generøst var innom med, etter at man klaget sin nød på en busstur forleden). Uttrykket tidens tann blir spesielt talende når de (tennene) skjærer seg opp av tannkjøttet hos den ene, slutter å dingle i overmunnen på den andre, og bryter frem som tolvårsjeksler hos den tredje.

Først tenker man pyttsann, jeg kan bruke denne nyvunne tiden (mellom null tre enogtyve og, si, null seks tredve) til arbeid og studier. Man setter seg resolutt ved tastaturet og oppretter et dokument som heter prøve i retorikk fredag 30.10.2009, men kommer på at man mangler kaffe. Kaffe skal visstnok holde selv de trøtteste våkne på lesesaler og slikt, har man lest, og dette (kjøkkenbordet og arbeidet) går under "slikt". Man kverner ekstra mye kaffe. Så kommer man på at man ikke (lenger) har så god utholdenhet, hva kaffeinntak gjelder, og nøyer seg med en halv mummimammakopp. Med en ikke ubetydelig skvett matfløte (fett er bra for hjernen, og er det noe som slumrer i denne søvnmanglende kroppen, er det nettopp den). Så knatrer det i tastaturet, og før noen rekker å si noe,  har man formulert de minst fruktbare (ja, jeg vet ) spørsmål om retorikkens vesen, historie og begreper.

Så tenker man, i den grad tenker er en dekkende beskrivelse av de prosessene som antakelig foregår, at man må gjøre noe. At en fysisk utskeielse av et eller annet slag vil narre kroppen til å tro at den ikke trenger mer søvn. Jeg starter med å hoppe litt opp og ned, men hodet er så vondt av tankene eller prosessene eller drømmene som ikke ble drømt i natt. Jeg ender med å plassere halvtåringen i en bæreanordning på magen, og dure ut i rimfrost og morgensol. Det er ikke verst vakkert. På butikken sier damene så trøtt mamma ser ut, og det gjør hun jo. Jeg, altså. Med sovehår og olympiske ringer under øynene.  Jeg kjøper sammalt hvete, fin, for her må der bestilles noget, og noget bestilles, nemlig frokostmuffins, for hjernen tror den er sulten, selv om den meget godt vet at kroppen nettopp spiste.

Det går slag i slag, som det heter, og skuffelsene står i kø, så å si, de gangene avkommet sovner fredfullt i armene mine, og jeg lirker henne hit og dit, legger meg ned og lukker øynene, for tankene eller forestillingene som også står i kø, fyller hodet med alt annet enn søvn, dessuten sover hun ikke  mer enn tyve minutter i strekk i dag, siden det er et bittelite hull i tannkjøttet der den lille tannjævelen skal opp, og hun er litt varm (syvogtredve ni), så når man når grensen for slumreland hyler det til der inne, og man spretter opp i sjokk, vantro og noe som nærmer seg sorg. Kan jeg klage litt? sier jeg når jeg ringer mannen, og han sier ja, og hører meg klage og banne, og sier at når han kommer hjem kan jeg legge meg, men minuttene er så lange. Jeg sjangler ut en tur med vogn, og da sover hun selvsagt, og damen på butikken sier at jeg må sove når hun sover, det syntes hun alltid var så deilig, og jeg stabler fjeset til et slags smil, men der inne, i prosessene som ikke er drømmer og ikke tanker, knurrer de styggeste injurier.

En mer innbitt vogntriller har ikke verden sett. Det knaser av tørt løv under gummistøvlene, og pulsen øker under minimal anstrengelse, og jeg bestemmer meg for å svette det ut, men tempoet daler umerkelig, og jeg nærmest fyllekjører i det landskapet som alle bymenneskene misunner oss, som er så vakkert at det er egnet til å gi den mest robuste sjel (robust har jeg aldri vært) samvittighetskvaler for ikke konstant å elske utsikten og livet midt i denne. Det glitrer i havet og de blankskurte. Hummerteiner sankes der ute.  Færder. Den himmelske lukten av våt skog.

Når jeg parkerer vogna våkner tanntrollet. Heldigvis er man i en slags samtale med gode naboer, slik at man ikke knekker fullstendig sammen i hysterisk desperasjonskrampegråt. Eller noe. Man sier at man er litt desperat, og man blir forstått fordi det skal ikke stå på det, at ikke de også har vært våkne med gjenstridige avkomstroll i natt, og så er man ikke alene, og det er normalt, og det går over og alt det trebarnsmoren  allerede.

Og hun som syntes det var så teit med mammablogger. Bloody kakler ufortrødent videre.  

 

fredag okt 23, 2009

Men herregud da, folk, det er fredag(sposten, sort of)!

Jeg ser man metablogger her til intet øye er tørt, og for å si det som det er, kjenner jeg at jeg blir rørt. Det kjenner jeg ofte jeg, altså, både for tiden og ellers. Jeg er ikke den som går av veien for å sippe litt. Det har riktignok ikke gått så langt når jeg leser disse omsorgsfulle innleggene og kommentarene om hva vi vil med bloggen, men det er søren ikke langt unna. Jeg blir, om ikke annet, litt varm om hjertet.

Så får jeg lyst til å være med mer, og blogge oftere og kommentere mer og sånt. Og det skal jeg søren meg gjøre. For det er fredag, og man blir rausere ofte, på fredager, lirer av seg mer, sånn i post-jobb-stemning som man er, etter å ha stått der foran en klasse med munnen full av tyggis for å understreke et poeng. Eventuelt med en grell, rød cowboyhatt. Ja. Og pauserommet og munndiarégutta som forteller skrøner etter assosiasjonsmetoden. Goddamn! Det er fredag. Chipsen knaser mellom tennene. Og jeg skriver et leilighetsinnlegg på forfatterbloggen. Som er et fint sted med mange finfine folk. Synes mary som nesten, men bare nesten, er rørt til tårer.

søndag okt 18, 2009

Back on the job: jess!/hjelp!!!

Jada. Slik er det. De to nærmeste ukene skal jeg tilbringe mandagene og fredagene på jobb. Jeg skal få treffe kolleger og nye elever, jeg skal få jobbe med faget mitt, jeg skal få snuble rundt i klasserommet igjen blant mer eller mindre motiverte ungdommer og gjøre mitt beste for å motivere dem til målrettet arbeid med det norske språk. Intet mindre. Mer, faktisk. Jeg skal sikkert krangle med både printeren og kopimaskinen, med prosjektører og skurrende høyttalere. Jeg skal drikke for mye traktekaffe, legge for mange planer, glemme å ta med nødvendig utstyr, og alt det der som hører arbeidslivet til. 

Jeg elsker det. Stort sett tilbringer jeg dagene uten selskap av andre voksne. Jeg leser litt (men aldri ferdig), jeg skriver litt (men aldri nok), jeg tar frem støvsugeren, jeg flytter gjenstander rundt i huset. Jeg går turer i en gulnende skog, skyvende på vogna med bebisen oppi. Jeg sitter i stoler eller sofaer og lytter mer eller mindre henført til avkommets suge- og svelge- og koselyder. Jeg skifter bleier. Jeg drikker kaffe. Og -ja- jeg kjeder meg. Nå skal jeg altså få anledning til å oppleve dette andre livet igjen. Noen dager. Er ikke det fint? Jess!

Joda. Det er fint. Men. Ahhhh! jeg gruer meg til å være borte fra dette:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvordan skal dette lille mennesket klare seg uten meg? Hjelp!!! 

 

fredag okt 09, 2009

Bjørn Borg? Skjera?

I går ettermiddag tok jeg turen innom en bakgård i byen. Utenfor sto det "loppe marked" skrevet med sprittusj på brun papp. "velkommen inn" sto det. Takk. Det var veldig dunkelt der inne, og det stinket jordkjeller. Ingen var der da jeg fant fem asjetter og fire skåler i et servise jeg samler på. 

Jeg sto og rotet i en eske med lamper da to gutter i femtenårsalderen kom inn. De så på gamle radioer. Jeg så meg om etter noen å spørre om pris, og mens jeg sto slik, kom en av byens løsere fugler inn med en søppelsekk. Han hadde knekk i knærne og innsunkne kinn. Hentehår. "Det er mer der det kommer fra", mumlet han for seg selv.  "Var det deg som var så glad i Bjørneboe?" sa han. Høyere. Jeg trodde det var meg han snakket til, så jeg forberedte et blidt "joda, men jeg tror ikke vi har snakket sammen før" eller et ærligere "for å si det som det er, vet jeg ikke om jeg orker å lese mer Bjørneboe i hele mitt liv". Jeg ble imidlertid nødt tilå holde tann for tunge, som det heter, da jeg forsto at han snakket til en av femtenåringene. Ja, det var sikkert også mer passe, tenkte jeg. Tross alt. Jeg elsket Bjørneboe da jeg var femten.

Gutta så på hverandre. "Neeei", sa han ene, nølende. Han andre trakk på skuldrene. "Nei da, så", sa loppemarked/eksnarkoman- mannen. "Da er alt i orden. " Så gikk han ut. Det var tross alt mer der det kom fra, både Bjørneboe og annet, kan jeg tenke.

"Hva sa han"? Sa den ene gutten til den andre? "Jeg veit ikke" sa den andre til den ene. "Om det var meg som likte Bjørn Borg". "Åja". Pause. Mer kikking på Radioer. "Hvem er Bjørn Borg egentlig?" "Veit´a faan".

 

fredag sep 25, 2009

Hva er her?

Her er vind, her er gult, her er rått, her er peisen full, her er førsteklassing med lekser, her er stearinlys fra påske, her er en halvåpen port, her er baby i armene, her er kråkeråd.

Her er skolebuss, her er ål i uteakvariet på leirskolen. Her er en og annen sommerfugl, brun eller gul. Her er uleste bøker, her er halvleste aviser, her er glede og irritasjon.

Her er morgenstund, her er tegnende barn som mener de ikke kan tegne katter, her er meg som sier du må tegne femten katter, for det er leksa di, så skal du finne ut hvor mange kattunger hver av de tre kattemødrene har ("tenk kreativt" heter det), her er snart utrøstelig skrikende biltur.

Her er jeg. Når jeg ikke blogger.

 
© bloodymary