Spinning

  Fikk aldri helt grepet på det gamle ordtaket. Prøvde i flerfoldige år, oppsøkte fattige strøk øst for Akerselva, men selv etter reiser til Thailand var det ikke å spore opp. Ikke en liten trevl engang. Denne setningen som mine foreldre, kan hende mest mine besteforeldre hadde innpodet meg med. Til gjengjeld, og der ligger en stor gjeld, fant jeg paradis i Phuket. Vakrere natur, strender, hav og mennesker skal man lete lenge etter.

  Men; "I nøden lærer nøgen kvinne at spinne"? Selv den dag i dag, som som oftest er rundt midnatt, fatter jeg det ikke. Tok spinningtimer i flerfoldige år, alltid strategisk plassert bakerst i lokalet. Masse damer! Men ikke én eneste naken! Jeg drømte i like mange år som jeg spant om den nakne spinnende kvinne. På slutten av min spinningepoke befant hun seg på den ytterste nøkne ø. Jeg å. Faktisk like bak henne. Og hun smilte kokett da jeg skremte henne med et spøkefullt "bøh". Kan hende uten "h". Men så døde drømmene. Jeg kuttet ut timene i spinningsalene. Resulterte uansett bare i mareritt og mer svette enn i grisehus på Jæren.

  Erindrer godt som liten da jeg spant rundt gjerdene på tennisbanen. Med min nye bruktsykkel av merket Tempo. Tennisbanene var av typen rød grus, og singelen jeg spant på grå. Men da var jeg jo ikke opptatt av damer. Ikke jenter engang. Kun tennis og spinning. I sjels alder har jeg kommet til den konklusjon at det ikke er nød nok i Norge. Og da jeg var liten så jeg den ikke. Ikke i ungdomsåra heller, da jeg spant rundt det samme hjørne med moped for å imponere damene. Dessverre bomma jeg på brems og gass, det endte med knall og fall og utilslørte skrubbsår. Mine blodige knær var vel det nærmeste jeg kom nakenhet, og bondepikene var ikke imponert. Ikke kameraten som jeg lånte mopeden av heller.

  En nabo stryker forbi puben mens jeg står utenfor i det fri og bivåner måker og tuppen av min Marlboro. Han sier det er bra det er kort vei til jobben. "Jaha?" sier jeg. Jo, for han glemte treningsutstyret hjemme, så han måtte hjem og hente treningstøyet. Han skal på spinningtime. Klokken tre. Arbeidsstedet hans har eget helsestudio. Selv om lokalet er ganske nakent. Jeg øyner en mulighet og spør om han har en ledig stilling. In nudus Veritas!

Posted at 02:51PM mar 21, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[0]

Måkenes opprinnelse - inspirert av eks-komiker Harald Eia

  Etter ett år på reisefot er det deilig å være hjemme. For mitt vedkommende betyr det stamkneipen nede på brygga. Ute er det nesten vår, og der tripper den sedvanlige flokken med ymse måker. Hettemåker, svartbaker osv. Mangfold. Nesten som mennesker. Tre av måkene kjenner jeg ganske godt. Knoll, Tott og Stine. Stine er klokest, de to andre er det bare spetakkel med. Når Stine blir sulten og intet annet er å finne, vagger hun bort til kneipens glassdør og kakker på den med nebbet. Det er alltid noen som slenger ut brød- eller bollesmuler. Men inn får hun ikke komme, Mattilsynet truer i det fjerne.

  Stines kakking på døra får meg til å tenke på en videosnutt jeg så noen år tilbake. Et overvåkingskamera i England hadde fanget opp en måke som spankulerte frekt og freidig inn i en kiosk, hvoretter den snappet med seg en pose potetgull og deretter vagget selvsikkert ut. På fortauskanten åpnet hun posen med nebbet og fortærte raskt herremåltidet. Butikktyven returnerte hver dag, alltid samme merke - "Salt and vinegar". Hun ble ikke arrestert, tvertimot fikk hun forside i lokalavisen. Jeg fant det hele ustyrtelig morsomt.

  Så kommer jeg til å tenke på Stine. Nei, ikke bare henne. Men alle måker og deres glupskhet. Kast én liten brødbit til dem, og hundrevis kommer flyvende. Nesten som mennesker. Rent bortsett fra at vi ikke flyr eller ser like godt. Men både måker og mennesker fører mye dritt med seg. Selv om deres kommer ovenifra. Kan det være slik at vi er i slekt? Hm. Vi har jo tenner, kanskje vi heller stammer fra krokodillene? De er også relativt glupske og hensynsløse i sin fremferd. Men hvor stammer måkene fra da? Ikke fra spurven, den er beskjeden.

  Idet jeg er midt inne i mine vitenskapelige og høyst oppegående filosofiske betraktninger skjer det noe. Et prematurt 17de mai-tog av unge mødre med skrikerunger innvaderer lokalet. Måker skriker, unger skriker! Det er derfor vi er i slekt! Men dette med tenner da? Måker har nebb. Et øyeblikk nøler jeg i min utredning, men man skal alltid gå tilbake til fortiden for å søke svar. Jeg går. Og der finner jeg min bestemors gebiss. Nebbete var hun også. Særlig de gangene hun fant meg med fingrene langt nedi portemonéen hennes. Der har vi svaret! Måkene blir født med vinger og uten tenner. Vi blir også født uten tenner. Måkenes vinger er relativt pjuskete til å begynne med, akkurat som barnets lemmer. Og barn er vel små engler? Selv om de nyfødte ser helt jævlige ut, som inntørkede svisker. Men det gjør måkunger også!

  Jeg aner en sammenheng. Utrolig skarpsindig er jeg. Vi er født uten tenner, og mister dem nærmere døden, samtidig som vi da får nebb. Først i dødsøyeblikket har vi bærekraftige vinger som fører oss til himmelen eller lukt til helvete. Slektskapet er innlysende! Da mangler bare det med egg. Enkelt, selv en vitenskapsmann som meg har lagt noen. Med ett står det hele skinnende klart for meg. Som Nordstjerna ser jeg hele næringskjeden. Til og med det med høna og egget har jeg løst! Altså:

  1. Først kommer Adam (mennesket)

  2. Så kommer Høna (Eva Ribbentrop)

  3. Deretter kommer egget (Agda)

  4. Til slutt kommer Måken (Stine)

  Mennesket er altså far til høna, bestefar til Agda og Stines olderfar. Det er mulig jeg bommet på Evas etternavn. Helt uvesentlig. Som å stå på Svenskegrensen. Er man på tur ut eller inn? Min utredning er sendt til alle vitenskapelige fora som tenkes kan. Undertegnet Professor Harald Lei'a Darwin Jr. Tittelen er kan hende noe forskuttert, men dette blir Nobelpris uansett. I biologi, kjemi og muligens fysikk. Og nå må det jo også bli fred på jorden? Mitt hjerte bevrer. Aner jeg konturene av en Fredspris i tillegg?

Posted at 05:39PM mar 15, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[4]

På Kant med Stian M. Landgaard

  "Hva vet vel du om Nietzsche," skriker han mot meg. "Du kan jo ikke stave navnet hans riktig engang!" Jeg ser ned i fanget mitt. Der ligger kun skall av gamle måsegg. Før skrek han ikke, og før var måseggene unge og hele. Men det var fem måneder siden. Han syntes det var hyggelig at jeg kom på besøk. Innbiller jeg meg. Og jeg likte utsikten fra hans hjem. Fire meter høye brøytekanter og eksos som fikk dem til å se ut som is-skulpturer av nettopp det. Altså av svartbakunger. Det eneste jeg ikke helt forstod, var hvorfor naboen nedenfor hadde kjøpt inn en Volvo stasjonsvogn. Ok, bilvalget var det vel ikke noe å si på, men fargen. Hvit. Utrolig at ikke brøytebilen hadde tatt den for lenge siden

  Men det var da og nu er nå. Jeg føler meg litt som Untermensch, kjøleskapet hans er også tomt for Mackøl. Jeg vurderer å si noe om Kant, men sant å si så tror jeg ikke forfatteren er så rund i kantene at han er mottagelig for den diskusjonen akkurat i dag. Kan hende jeg har strukket besøket litt for langt? Ikke liker han at jeg røyker heller. Forståelig nok, men hver gang jeg drar opp Zippo-lighteren min mumler han noe om "Zipp meg her og sipp meg der". "Måseggene forsvant i mai, det er august nå!" brøler han. Jeg vurderer svakt å ymte frempå at det burde ikke tilsi at Mackølen forsvant samtidig. Men enkelte ting bør man la ligge. Noe sier meg at det han helst vil skal forsvinne er meg. Snipp-snapp på en måte. Tomflaskene ligger på parketten og peker truende mot meg.

  Og til å begynne med forsvant mye. Jeg feide en del under hans persiske tepper. Det var først da han oppdaget måseskall under dem han ble mistenksom. Som om jeg skulle ha en skjult agenda. Også jeg da! Går ikke an å skjule den nesa mi. Surrer seg borti alt som er. Etter tre måneder ble oppholdet som sylteagurker, men han lysnet omtrent rundt Sankthans da jeg fortalte ham at jeg hadde ringt til SAS. Lyset slukket etter at jeg hadde forbrukt 3000 tellerskritt fra hans fastlinje. Jeg hater mobiltelefon.

  Det var omtrent da, altså rundt tre-fire og tjuende juni at ting gikk opp. Presens og imperitum ned. For det er noe med Tromsø. Det er minst femti isbreér som dekker byen og hvite Volvoer gjennom de tretten månedene vinteren varer, og da er det i tillegg bekmørt. Så kommer måsen, sommeren og lyset. Deretter kan en stakkars kråke bare glemme å sove. Heldigvis varer sommeren bare en uke. Mens jeg satt i kølapp nummer 400 for å komme meg hjem med SAS, vendte forfatteren seg mot meg med minst like mange triumferende glis rundt øra. "Jeg har Eggen på tråden! Med slipt sverd. Han kommer opp og du ned!" Jeg mistet helt tråden. Ung mann veivende rundt med mobiltelefon som om det skulle vært en øks, og egg på linja? "Det er tomt for egg," prøvde jeg spakt. Det er vel så at et mykt svar vender harmen. Men jeg tror ikke han hørte meg gjennom larmen.

  Der og da bestemte jeg meg for å forlate forfatterens gardinfrie bolig en stakket stund. Snøen hadde nesten smeltet, noe som i Tromsø innebærer at breene kalvet, og den før så hvite Volvo var nå måkegrå. Jeg vagget ned isholken til Skarven og bestilte fire Mackøl. Heldigvis hadde de tørrfisk. 30 gram i vakumpakket pose kostet tilsvarende kroner. Jeg ble boende på Skarven noen uker.

  I begynnelsen av august, det herrens år jeg ei erindrer, befant jeg meg således atter tilbake i forfatterboligen. Jeg blir trist bare ved tanken. Vi som åpnet som dus, og siden var alt dis. Men dog, han var taus, bortsett fra de enkelte utbrudd, og jeg liker de tause. Vanligvis setter jeg også pris på august, får meg alltid til å tenke på Hamsun. Men, fire uker med tørrfisk og øl hadde gjordt noe med min sarte og nå så oppblåste mage, en flau bris la seg i hans bolig. Jeg prøvde å holde masken, men det var jeg som åpnet vinduene. Ja, Hr. Landgaard  - han var raus. Det skal han ha.

  Dagen for avskjed er opprunnen. SAS er bare å glemme, så jeg går hjem. Det tar seks måneder. I nærheten av Nidarosdomen møter jeg en trailersjåfør som ser at mine sko har blitt sandaler. Han sier intet om Jesus, men jeg får sitte på. Under ferden tenker jeg på mitt opphold hos forfatteren. Men mest på at det klør infernalsk i stump og skritt. Og hvorfor har jeg fremdeles gamle måseggskall i fanget? Jeg ser frem til å skifte truse, tross alt et halvt år siden sist. I det jeg ankommer min ringe kårbolig, napper det voldsomt i laksen. Jeg får av meg buksene i en fei. Der er jo tre måsunger! Et mirakel - jeg har blitt far! Mens jeg og mine små tar et velfortjent bad, kommer jeg på en tanke. Det må jo bety at moren er...? Jeg bestemmer meg for å sende et postkort, slikt kan man ikke ta over eteren. "Kjære Stine Landgaard" begynner jeg diplomatisk. Kun subtile hint om barnebidrag.

  Så nå sitter jeg hjemme i global oppvarmet kulde. Og stirrer ut. Det går mot påske og isbrytere. Hvilken forfatter skal man kort og uanmeldt visittere neste gang? "God gjest kommer ubuden". Det stod det på en av min bestemors kleshengere. Men først må jeg tine opp og lufte barna mine.

Posted at 12:36PM mar 11, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[8]

Er du forfatter kanskje?

  Jeg er i toppform. Livet er strålende. Et lite skår i gleden var riktignok de tre ukene jeg satt på dass og ventet på kontakt med SAS. 3000 kroner for en enkeltbillett til Tromsø? Glem det. Så nå har jeg handlet inn ferske doruller og sitter der jeg hører hjemme. Til og med inngått våpenhvile med Morat. For tre tusen spesiedalere får jeg jo nesten 50 halvlitere her på puben, og ute er det dusinvis av måker som sprader rundt og driter. Til våren gir de meg sikkert et måsegg. Gratis. Dette er seier! Hm. En gang da jeg var liten dret en måse meg i panna, til ustyrtelig glede fra alle rundt meg. Jeg syntes ikke det var noe festlig i det hele tatt, men jeg var imponert over presisjonen i lortefallet. Måken befant seg milevis over min lille panne. Men det går sikkert bedre til våren når jeg skal plukke måsegg. Da ligger de jo og ruger.

  Nok om det. I dag er jeg glad. Gått tur med nabobikkja og det får meg alltid i godt humør. Han heter Markus, har lange ører og vennlige øyne. Nesa og øra subber alltid langs marken. Utrolig at han ikke blir sår på skaftetrynet mens han vimser hit og dit, til og med hørselen virker som den er i beste velgående, jeg er sikker på at han kan høre en flue på to kilometers avstand. Det er vinter nå, og minimalt med fluer - men jeg skal ettergå min påstand til våren. Markus har forøvrig mange kjælenavn, mine egne favoritter er Markus Grøde og Baron von der Schniff.

  Så her sitter jeg med glis og ølskum rundt truten. Plutselig får jeg en besk smak i munnen. En suspekt nabo nærmer seg bordet mitt. Øya hans danser hit og dit, omtrent som nesa til Markus. "Du sitter alltid og skriver her. Er du forfatter kanskje?" "Nei," svarer jeg selvfølgelig. "Så dersom ikke, hvorfor skriver du da?" spør han med et hånflir. Fjott. Jeg har sett ham før. Nedi garasjen gnikkende på en Lamborghini eller Ferrari eller hva det nå enn er. Alltid rastløs, alltid sur. Det hadde forresten jeg også vært - dersom jeg hadde eid en bil hvis karosseri ligger omtrent to centimeter over veidekket. Det er mer hull enn asfalt i norske veier, det vet enhver idiot. Bortsett fra denne gnomen. Hva skal han med den bilen her oppe i steinrøysa, når han allikevel ikke kan bruke den?

  "Hva heter du?" spør jeg. "Hva bryr du deg vel om det?" "Like lite som du bør bry deg om hvorfor jeg skriver. Nå har jeg tenkt å skrive om deg. Du er herved døpt Nils, men først må jeg ha en ny pils." Naboen forsvinner. At jeg skriver fordi det gir meg glede unner jeg ham ikke å få høre. Men jeg unner ham alle den glede han kan få fra sine roturer i sin Maserati. Eller hva det nå enn er. Han kommer vel knapt nok ut av garasjen før det blir forsikringssak. Så jeg skriver videre. Fremdeles i toppform. Etter hvert tusler jeg hjem med mine nyinnkjøpte doruller. Jeg har slått ut håret og spandert på meg noen med hjerter på. Som en kontrast til stumpen min.

Posted at 02:46PM mar 01, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[0]

Med Nietzsche og Landgaard på Skarven

  Jeg er forbanna. Retten og sletten. Slett er jeg alltid, men av en eller annen grunn er jeg pussig nok sjelden forbanna. Det er så anstrengende. Fører uansett bare til mer dritt. Dritt er ikke til å unngå, men nå tenker jeg ikke på den verbale varianten. Så jeg forsøker å unngå det. Okke som, nok er nok. Derfor er jeg forbanna. Eller forbannet som det heter på sivilisert språk. Men jeg er alt annet nå.

  Det har seg nemlig slik at de siste tre gangene, hvilket er synonymt med de tre siste dagene (en innrømmelse som riktignok sitter langt inne) jeg har ankommet stampuben rundt 13-tiden om formiddagen, så har ølkrana slått seg vrang. Det kommer bare en masse skum ut. Samt en vissen slant øl. Rett skal være rett. Morat, min faste ølsjenker, påstår det er på grunn av at det er første øl de serverer i dag. Klokka ett?? Jeg ser rundt meg. En bøtte med småbarnsmødre og Caffe-Latte-tjafs.

  Ok. Alt det der er greit. Men det som første dag gjør meg lettere forbanna er at han heller ølslanten fra skumbadet over i den neste ølen han tapper. Den er hakket bedre, men her snakker jeg om hakk på størrelse med de hakkespetter presterer i en telefonstolpe. Babyhakkespett. Så skyfler Morat et badekar med skumbad oppi den neste, og utbasunerer stolt: "Se! Tysk øl! Masse skum!"Hallo? Jeg er da ikke i Tyskland? Jeg vil ha øl, ikke skum! Bade kan jeg gjøre hjemme. De to påfølgende dager repeterer scenarioet seg. Jeg begynner å bli så forbanna at det ryker fra øra. Særlig når jeg står ute og røyker. Det gjør jeg hele tida, noe som ikke sitter så langt inne. Å innrømme.

  Fjerde dag står jeg opp fra de døde og slår foten ned. Eller neven. Samme kan det være. "JEG VIL IKKE HA TYSK SKUMSLUM. JEG VIL HA RINGNES, men siden dere bare har Hansa, så vil jeg ha den skikkelig!" Selv om stemmen min punkterer mot slutten så strener et halv snes mødre med puppene ute og snørrunger mot utgangsdøra. Pussig i grunn. Å ha pupp ute når man er inne. Uansett, de er heldigvis kjapt ute av døra og puppene like kjapt inne. Hva er det neste? Bleieskift på spisebordet? Jeg blir litt mindre forbanna, Morat har skjønt tegninga. Med rådyrblikk skjenker han opp en brusende halvliter, og klasket hans mot ølkrana mot slutten av tappingen er så kjærlig og perfekt timet at den gir meg en superdryppert på kjøpet. Rene syndfloden.

  En kort stund er jeg ikke forbanna, nærmere Nirvana. Men intet varer evig, kun det tapte - det renner inn med tullinger. Jeg savner nesten bleieskift. Kan man aldri få være i fred? Sikkert 700 ledige bord i lokalet, hvorfor må de plage akkurat meg? Den første med seidel i venstre og bibel i høyre, ja, han prater som Vøringsfossen om livets frelse. Nestemann har oterfjes og raver rundt seg om meningen med livet. Jeg har intet i mot otere, men fjeset passer best på nettopp dem. Tredjemann syter og klager om hvor gammel han har blitt. Ingen av dem har hørt om tomme tønner. Alle vet vel at døden kommer til oss alle? Og at det er svaret på spørsmålene. Om man ikke får frelse, blir det vel resultatet? Fanden Snurre Sprett meg ikke noe å gjøre med det? En får jaggu nyte den korte tiden man har. Særlig når ølkrana funker. Det gjør den, jeg er nesten frelst.

 Hadde det ikke vær for hønseflokken, mår, oter og en halvdød bever med tannpine hadde jeg omvendt meg her og nå. Men dyra kravler rundt mitt bord og det rumler i min tomme mage, selv om jeg føler meg litt småfull. Her er det umulig å få sitte i fred. Plutselig kommer jeg til å tenke på noe. Han Zarathustra som dro opp i fjellene og drakk av sin ensomhet i ti år uten å bli trett. Jeg blir nesten trett bare av tanken. Hm. Kanskje det var en typograf-feil? Kanskje han drakk ti øl i ensomhet uten å bli trett? Det hadde jeg klart! Fjellet gidder jeg i hvert fall ikke dra til. Kladder alltid under skia mine. Min tolvte øl er tom som tønna og rumlingen nærmer seg orkan med stormskritt.

  Observerer knapt nok to skarver som går inn for landing i fjorden, men rekker hjem til potta med et nødskrik. Mens jeg sitter der og putrer får jeg både en idé og en tanke. Den siste er; dersom jeg hadde begynt med bleie i fremskreden alder, ville jeg da få tilgang til pupp? Den første, som jeg er mer fornøyd med, han forfatteren - er det ikke Landgaard han heter? Han som er ekspert på Nietzsche? Bor ikke han i Tromsø? Og der har de jo Mackøl! Et av av de åttende mirakler er mobiltelefonen, riktignok et av de mirakler jeg hater mest, men det innebærer at man kan sitte og ringe fra dass. Jeg ringer SAS.

 ("They never taste who always drink; they always talk who never think" - Matthew Prior 1664-1721).

  Dette siste som et PS. Hm, en som har fantastisk oversatt Byron (Uthaug), hvordan ville montro han ha oversatt dette? Eller Roar Sørensen (han er jo ikke her lenger på dette forum, og vår Herre - også - skal vite at vi har hatt våre feider - men en dyktig oversetter, det hersker det i mitt lille hjerte ingen tvil om at han er)?

Posted at 05:10PM feb 26, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[8]

Aksel Sandemoses arv

  Jeg sitter og studerer snøfillene. Det er vakkert. Særlig når man betrakter dem innenfra, ikke som fra sjelens indre, men innendørs fra. Og det gjør jeg, riktignok ikke hjemmefra, men fra min stambule. Og det er jo på en måte mitt andre hjem. Lokalet er lyst med store vindusflater og høyt under taket, så jeg kan følge snøfillenes vandring lenge før de lander. Fjorden er islagt, og måker og kråker tripper forsiktig der ute på isen. Måkenes føtter ser nesten ut som sandaler, og jeg undres et absurd øyeblikk på om ikke de er fuglenes' Jesus, det er ikke alle forunt å gå på vannet. En og annen svane er også å skue, men de vagger mer enn de tripper. De er nok redde for å gå gjennom den skjøre isen. I mellomtiden gjør snøfillene og skyene min lille verden hvit, og selv lyden fra en nærliggende motorvei dempes.

  Jeg føler meg litt dempet selv. Snart avtar snøen, og solen gjør et heroisk forsøk på å trenge gjennom skydekket. Den klarer det nesten, himmelen blir både blå og hvit i det skinnende lys. Et næringsbygg i det fjerne pumper opp avgasser som i femten minus umiddelbart forvandler fargen fra grå til himmelens. Til og med den lokale færja buldrer lavmælt til kais, noe som får meg av ukjent grunn til å dvele over den roman jeg leser for tiden; Aksel Sandemoses "En sjømann går i land". Først 79 år etter utgivelsen har jeg gitt meg i kast med den og Espen fra danske Jante. Særlig en setning rinner meg i hu: "Det brente en liten ild nedenunder, rundt den satt folk fra Jante og åt hans hjerte."

  Jeg blir grepet av et underfundig mismot her jeg sitter i  blant alt det lyse og det blå. Først nå å få vite at den lov som nærmest ble verbalt meislet inn i mitt barndoms sinn, den var dansk? Fergen legger fra, og jeg begir meg hjemover. Der før var is, er nå små isflak som strømmene fører sørover. En gjeng med Jesus'er i miniatyr iført sandaler og fjærkjortel blir med på ferden, tilsynelatende i stoisk ro mens de speider rundt seg. Det komiske i scenen får meg i bedre humør. Det har vel ingen betydning hvor Jante fysisk lå? Kan hende det er på tide å kvitte seg med et åk? Men først må jeg blir ferdig. Med romanen også, og foreløbig tegner den Hamsunsk bra.

Posted at 02:42PM feb 24, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[2]

Venner

  Jeg er på bloggtreff. Dvs., først må jeg komme meg dit, så jeg hiver meg på bussen. Den er rød, og det står Grorud. Bare det er ganske skremmende. Etter hvert som sentrum nærmer seg, kommer det en haug med folk på. Alle snakker i mobiltelefon. Jeg fatter ikke hvorfor folk gidder å utlevere seg på en buss, men det gjør de. Jo nærmere jeg kommer min destinasjon, jo flere folk. Det blir slutt på snakkingen, nå roper de inn i moobiltelefonene. Sant nok er det slutt på utleveringen, jeg forstår jo ikke arabisk, pakistansk, kaudervelsk eller hva det nå enn er. Men hvorfor rope inn i røret? Og hvorfor hyler de så stakkato? Har de hastverk? Jeg stiger av med dotter i øra og følelsen av å ha vært på språkseminar for døvhørte. Nuvel. Etter en halv times vasing rundt i slaps og tvilsomme gater finner jeg bula.

 "Venner" står det på skiltet ovenfor etablissementets inngangsdør. Jeg går inn og ser ikke en eneste venn. Men jeg ser bardisken og strener bort til den og bestiller en halvliter. Jøss! Så billig? Jeg føler jeg allerede har fått en venn, så jeg bestiller like godt to til. Jeg døper dem Mons. Alle sammen. Lur som jeg er så setter jeg meg strategisk ned ved det bord som er nærmest utgangsdør og pissoar. Vegguret ved bardisken forteller meg at klokka er rundt 1500. Treffet begynner om fire timer. Det er bra. Liker å være tidlig ute. Etter å ha helt nedpå syv venner til dukker endelig et kjent ansikt opp. Det første jeg ser er øyenbryna hans. Fauskes legeme er ruvende, men man ser på en måte alltid øyenbryna først. Han får øye på meg, og jeg gliset hans. Fauske er en kjernekar. Endelig en venn som ikke heter Mons! Vi prater som vanlig om alt og ingenting. Mest det siste.

  Det går en time og en bunke med Mons. Klokka er bare seks, men så arriverer Arve. Han har jeg truffet før, så det går greit. Vi slarver og ler. En time senere renner det på med folk. Jeg liker ikke at det renner, foretrekker små drypp. Hvilket minner meg på min blære. Rekker akkurat pissoaret, og hadde det ikke vært for størrelsen, hadde jeg nok følt meg som en levende brannslange. Uansett, hvilken lettelse! Jeg setter meg ved bordet igjen, og Sirenia setter seg ved siden av meg. Jeg føler meg beklemt. Ikke det at jeg ikke har truffet henne før, men jeg er ikke vant til at damer setter seg ved siden av meg. Jeg reiser meg, stavrer bort til bardisken og bestiller et brett med Mons. Bartenderen ser litt rart på meg, men brettet får jeg med meg. Jeg setter meg ved siden av Sirenia. Sånn. Å sette seg ved siden av en dame er ok, men ikke det motsatte. Jeg slapper av.

  "Kan du skrive om hva som helst?" Jeg våkner. Det er litt mørkt i lokalet. "Nja," sier jeg til Sirenia. "Det blir nå mest om tant og fjas. Hvordan det?" "Hvis du skulle ha skrevet om meg, hva ville du skrevet da?" Jeg tenker meg om. Mener hun her og nå? "Har du en lommelykt? Først må jeg se på nesa di. Jeg begynner med den." Jeg ser ikke noe til nesa hennes. Senere aner jeg såvidt snurten av henne helt i enden av langbordet. Rakk ikke engang å fortelle henne at jeg alltid begynner med å beskrive nesa til folk. Bortsett fra Fauske da. I det samme dulter gode gamle JOF'en borti meg. "Ser du han der borte?" Jeg aner en skikkelse som kommer mot oss. "Han heter Andersen. Det var han som vant novellekonkurransen. Hyggelig kar." Novellekonkurranse? Har ikke jeg hørt noe om. Men jeg har minst tre i promille. Okke som blir jeg skeptisk. Jeg liker ikke folk som vinner. Det betyr jo at jeg har tapt. Riktignok uten å delta, men allikevel. Misunnelse? Pøh.

  Jeg overlever passiaren med Andersen, men noe sier meg at han er mer skeptisk enn meg når den avsluttes. Kan hende fordi jeg er litt nummen i overleppa, så ordene kommer litt grøtete ut. Fauske begynner å komme i form, og han forteller meg begeistret at "Der kommer Pia!" Pia? Noe skjer i det som er igjen av hjernebarken min. Det kan da vel ikke være...? Men hun ser hyggelig ut, så det er sikkert ikke den Pia jeg tenker på Jeg går dit alle må før eller senere og letter på trykket. På tide å skjerpe seg, sluker noen liter vann fra krana og føler at promillen synker til to. På innsiden av toalettdøra er det en plakat. Noe om å koke vannet i Oslo og Ski. Hva er det for noe tull? Skal man ha med trykk-koker på dassen?

  Jeg begynner å føle meg litt uggen. Samtidig føler jeg for å oppklare min lille verbale fadese ovenfor Sirenia. Men min mage forteller meg at det er på tide å karre seg hjem. I det jeg forlater åstedet observerer jeg Fauske oppreist gestikulerende ved langbordet. Han har en gledeståre i øyekroken og er langt inne i en tale. Fauske er Fauske. Han trenger hverken megafon eller mobil for å bli hørt. Dagen derpå føler jeg meg som jeg er på slagghaugene i Røros. Og jeg lover meg selv å holde meg langt unna springvann i fremtiden.

Posted at 02:16PM feb 18, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[5]

Amnesia

  Jeg våkner og alt føles bra. Nesten vidunderlig. Usedvanlig uvanlig. Både det ene og det andre. Jeg bestemmer meg for å bruke litt lengre tid på å våkne. Venstre øye åpnes. Alt ser rent ut. Nesten sterilt. Mitt høyre nesebor fornemmer duften av nyvasket sengetøy. Det er sjelden vare hos meg. Deilig. Hm. Pussig. Sengen har blitt så smal. Nesten som en brisk. Til og med vinduet har blitt mindre. Og hvorfor er det gitter foran? Jeg åpner høyre øyelokk. Noe er feil. Til og med mitt venstre nesebor er enig. Dette kan da ikke være mitt soverom? Jeg ser rundt meg. Det er ingen ting å se. Bortsett fra sengen, fire vegger og et kaldt tak, den lille vindusgløggen, og et snodig hull i gulvet omkranset av en ring i rustfritt stål. Jeg sjekker døren. Den er låst og jeg føler meg ikke vidunderlig lenger. Så skjer det noe. Det rasler i et enormt nøkkelknippe, noen åpner døren min utenfra. Er jeg på hotell? Er ikke døren min?

  Et kort øyeblikk tror jeg en time massasje står for tur. Hun er vakker. Men ikke hennes blikk. "Du blir med meg!" Hennes stemme er formidabel. Noe sier meg at jeg ikke skal knas. Jeg blir med på en endeløs korridortur og drømmen om massasje brister. Jeg befinner meg i et forhør. "Du er anklaget for å ha brutt deg inn i leiligheten i 6^te etasje, nærmere bestemt i Strandveien nummer 7. Hva sier du om det?" Jeg sier intet. Jeg bor da i 5^te! Drømmen om et nummer brister også. Jeg føler meg som en såpeboble. "Du er videre anklaget for usømmelig adferd, i det du skal ha befølt ekteparet som sov i sin seng. Hvorpå de våknet og du sovnet. Hva sier du om det?" Min munn er minst syv segl. Jeg er stum. Ikke husker jeg noe heller. Passer nøkkelen min til 6^te? Alt føles galt. Og da er det jo, tross alt, noe som er normalt.

Posted at 03:45PM feb 10, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[2]

Bloody Mary

 Jeg våkner og alt føles galt. Jeg er vant til å våkne. Og at alt føles galt. At jeg våkner er jeg stolt av, i hvert fall de dager det ikke gjør vondt. De dager det ikke gjør vondt ser jeg på som personlige triumfer. Store bragder på en måte. Kan hende ikke på lik linje som å nå Sydpolen på tresko, eller Mount Everest med svømmeføtter. Men dog. Dessverre er det uhyre sjelden jeg våkner uten smerter. Særlig de "im Kopf".

  Jeg kreker meg ut på badet som en Mullah in spe. Gulvet er dandert av en umiskjennelig skureklut. Mye annen møkk også, men filla er min favorittbukse. Nei, den var. Nå er den død. Den jeg egenhendig ervervet for tolv år siden. Et kort øyeblikk vurderer jeg en høytidelig bisettelse for min tidligere følgesvenn, med krans, kubbelys, myrra og hele pakka. Han ender i søpla. Jeg vurderer å slå følge, men havner i stedet i en halvfull pakke Dispril. Vi ble nesten sammen begravet kan man si, jeg ser for meg presten som fremhever at buksa var atskillig mer begavet. Men så står jeg opp igjen. Fra de døde.

  Jeg sjekker garderobeskapet. Slitne truser, en haug singletter og ditto fritidsskjorter. Kortermede. Ingen bukser. Jeg myser ut av vinduet. Det snør oppover og termometeret viser 12 negative. Positiv som jeg er saumfarer jeg klesforrådet nok en gang. En møllspist strømpebukse. Bjørn Borg? Hvem gav meg den? Noen kortbukser dukker opp fra de indre gemakker. Det er da bedre enn intet? Jeg dropper den røde og lander i den kamuflasjefargede.

  Fem minutter senere befinner jeg meg på stampuben. Lissene til favorittskoene mine røk, så jeg benytter sandalene. Tenna og knærne klaprer. Morat er til stede. Han er tyrkisk, og forstår ikke alltid hva jeg sier. Men han er snill. Jeg ber ham slå meg bak på leggene for å få tilbake varmen. Han henter pizzaspaden. Det var lurt. Men etter tyve piskeslag over korsryggen er jeg ikke så sikker lenger. På om det var lurt. "Leggen, ikke ryggen," hyler jeg febrilsk og fånyttes under seansen.

  3 Irish senere er jeg litt støl, men i ferd med å tines opp. Morat er snill. Han har ikke sagt et ord om mitt antrekk. Ydmykt spør jeg om han har en bukse å låne meg. Dumt spørsmål. Han er dobbelt så stor som meg. Alle veier. Jeg ser ut. Til og med fjorden er islagt, rundt råken hvor ferja har pløyd seg frem til kaia sitter de samme dumme måkene som i går, samt en og annen kråke. Det er jo positivt. At jeg er i godt selskap - atter en gang.

  Hater klesbutikker. Får panikk. Hvem gjør ikke det? I shorts og minus tolv kommer det uansett ikke på tale. Jeg får overtalt Morat til å kjøre opp til nærmeste sjappe. Buksa detter av nesten før jeg får den på. Og så er den rød. Jeg ber ham forsøke en gang til. Dette gjentar seg tre ganger. Folk kommer og går. Med diverse slengbemerkninger. "Tror du det er sommer eller?" er gjengangeren. "Jeg venter på våren," parerer jeg. Eller i de korte stundene jeg er ikledd en av Morats habitter; "Du ser ut som en klovn". "Det har jeg alltid vært. Det plasserer meg om ikke annet langt høyere enn politikere." Men som oftest gidder jeg ikke svare på tiltale.

  Etter hvert begynner det å bli varmt i puben. Og i sandaler og shorts begrenses min røyking. Det med å vente på våren var kanskje ikke så dumt? Da kommer jo Christian tilbake på jobb! Og han kan jo hjelpe meg med nye bukser! Men så siger mismotet over meg igjen. Å sitte her så lenge blir veldig dyrt. Selv om det er gratis å se ut på natur og dyreliv. Jeg vurderer å hoppe i havet og drukne meg. Det er bare det at jeg liker ikke vann, bortsett fra i badekaret. Jeg bestiller heller en halvliter. Skumbad er deilig.

  Midt i badekar nummer fire kommer Ömer bort til meg. Han er en av pubeierne. Jeg får nesten angst, han er tidligere proffbokser og sannsynligvis klekket ut av en granittblokk. Pussig nok er han vanligvis hyggelig mot meg, så derfor bare nesten. Angst altså. "Martin, vet du om noen som har en leilighet å leie ut? Du kjenner jo alle her." Jeg ser på ham. Han ser på meg. Jeg tenker. Han venter. "Hvor mye hadde du tenkt deg å betale?" "Jeg vet ikke, kanskje 14-15,000 i måneden." Hans stemme er utrolig mild,, nesten som et barns. Jeg tenker. Kanskje jeg skulle leie ut leiligheten min? Til Christian kommer tilbake til våren? Da kunne jeg jo bo på puben. Men jeg må jo ha mat, og de har grusomme Bloody Mary her. Så jeg sier, "Kanskje. Jeg vet ikke. Når får dere fersk stangselleri?"

Posted at 01:45PM feb 08, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[2]

Full retrett

  Alt gikk galt. Det er forsåvidt som det pleier å være. Men vanligvis går det ikke galt før etter at jeg har krabbet fra puben. Ganske lenge etterpå faktisk. Omtrent på det tidspunkt jeg våkner og undres hvorfor jeg er i live. For ikke å snakke om hvor jeg er. Både fysisk og i livet. På disse tidspunkt fatter jeg ikke hvorfor Jesus ønsket å stå opp fra de døde. Nei, jeg ønsker bare at noen barmhjertiger seg over min usle sjel og avliver meg. Drømmescenarioet er en smertefri amputasjon av mitt øvre hode. Men nå er jeg helt på jordet, det er ikke de vanlig gale tidspunkt jeg tenker på, men det andre gale tilfelle. Det utenom de sedvanlig gale oppstandelsene.

  I dag gikk det altså helt galt. Jeg burde ha skjønt det med en gang de fortalte meg at det var tomt for fatøl. Christian, den unge kelneren, nikket sympatiserende idet han bivånte mitt fjes som antakelig må ha fremtont seg som et spørsmålstegn ispedd en solid dose vantro. "Men det nye fatet kommer snart," trøster han meg med. "Du vil kanskje ha et glass Chardonnay i mellomtiden?" To flasker senere har den verste panikken gått til sengs. Begynner nesten å se lyst på livet igjen. Lyst ute også, på brygga sitter et halvt snes spraglete svartbakunger og titter rundt seg med de karakteristiske dumme blikkene. Jeg føler meg i godt selskap. Så arriverer ferske ølfat. Christian - Gud velsigne ham - lar meg prøvesmake fire halvlitere før jeg konstanterer at det er tilstrekkelig kullsyre. Han gliser selv om vi begge vet at det var nok etter den første. Jeg må pisse. Det er da det skjer. Inne på pissoaret. Slusene åpnes, i alle fall en av dem. Først er det deilig. Forløsende på en måte. Men så hører jeg en svak lyd, som om en liten gjenstand har falt på gulvet.

  Jeg ser ned. Vanligvis er det ikke så mye å se der nede, men lengre ned ser jeg noe enda mindre. Det er ingen mynt, det er en bukseknapp. Faen, den er jo min! Heldigvis har jeg buksesmekken i behold, men den tanken skulle jeg aldri ha tenkt. For i samme øyeblikk som jeg drar buksen tettere rundt livet revner hele dritten. Jeg får angst, det er bare såvidt ikke den andre slusen åpner seg. Nå er gode råd dyre. Jeg snur meg for å gripe etter en tørkerull, ja hva som helst som kan brukes som provisorisk belte, og da kommer det en liten gnom inn døra. Det er mulig han ser på meg som gnom også, spiller ingen rolle. Uansett så ser han på meg, kanskje får han først øye på tallerkenøya mine, men deretter ser han garantert lenger ned. Jeg har høyre hånd hvor buksesmekken en gang var. Venstrehånden har jeg bak ryggen i et febrilsk forsøk på å holde restene oppe. Min høyre pekefinger reiser seg i en forklarende gest. Gnomen tverrvender, springer ut og hyler med kastratisk røst mot betjeningen. Noe om en blotter. Jeg ser ned på fingeren min som roer seg. Christian kommer løpende, kaster et kort blikk på meg og ler av full hals. Jeg husker ikke om det ble tørkerull eller hyssing. Men hjem kom jeg. Denne gang også. Ikke så galt at det ikke er godt for noe. For i morgen skal jeg begynne et nytt og bedre liv. Tror jeg.

Posted at 04:15PM jan 28, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[5]

Torgrim Eggen er tilbake!

  Riktignok ikke på Forfatterbloggen (hvor han jaggu har å innfinne seg omgående), men på et media; også kjent som NRK-loggen. I kveld slepte han samuraisverdene og tok kål på vårrull samt noen andre "å". Om det var vår i luft eller Jern i sverdene vites ei, Eggen stod dog frem med smørblidt fjes, lett nærsynt, men med kort lugg og blid som en lerke! Så blid, at selv den søte Riesling gled ned. Kan hende han tross alt landet litt lengre nede i bakken - han som etter Wirkligård fikk hoppe!

  Det var nu alt fra denne gamle loppe på knausen! God påske og vamos ala Hermanas!

Posted at 11:47PM jan 26, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[0]

Høy moral

  Det er bikkjekaldt ute. Det har gjort meg betraktelig sunnere. Ikke at det skal så mye til. Mindre sunne mennesker enn meg skal man lete lenge etter. Men i og med at jeg nesten fryser i hjel i leiligheten min, har jeg funnet ut at det ikke er så dumt å trene. Da blir man jo varm! Så jeg tasser av gårde til helsestudioet, trener litt og sitter 2 timer i badstuen. Resten av dagen tilbringer jeg naturligvis på stampuben. Der er det også varmt. Ute er det så kaldt at jeg orker bare en sigarett for hver halvliter. Jeg får både trent mer og røyka mindre - snakk om å få både i pose og sekk! Rett før nyttår så jeg på Dagsrevyen at det også var svinekaldt både i Europa og Kina. Så jeg tenkte som så at det er bra for oljeprisen og kjøpte noen oljeakser. De har steget 15% siste uke. Så nå sitter jeg på puben såre fornøyd. Det er ingen andre der, bortsett fra daglig leder Morat da. Og det passer meg bra. At det er bare oss to der. Man får drikke i fred.

  Intet varer evig. Heller ikke denne gangen. Inn døra ramler en bengel av en kar, han har såvidt gått klar av issvullene utenfor. Jeg frykter det verste. Kledd i pels! På knotten troner en ditto pelslue, han ser ut som en jævla kosakk. Lettere forvirra titter han seg rundt i lokalet, så lander blikket hans på meg og den røde oppstoppernesen smiler mot meg. Jeg blir mistenksom. "Jeg forstår du er belest," sier han med en pipende stemme mens han henger pelsfarmen av seg på stumtjeneren ved inngangen. "Hva er nå dette for noe sludder," tenker jeg. Inntil jeg forstår at han sikter til boken jeg har tatt med meg. "Norsk diktning gjennom tidene". Han setter seg ned ved siden av meg. Det er en million ledige bord. Så bestiller han - en Pellegrino. Morat hever et øyebryn, men jeg sender ham et blikk som med all tydelighet signaliserer at jeg aner ikke hvem soppen er. "Du forstår, jeg er litteraturkritiker," sier han henvendt til meg. "Himmel og hav," det var bare det som manglet. Også Pellegrino!? Har aldri forstått folk som gidder å betale en formue for for vann med bobler i, når man kan få det gratis fra springen. Riktignok uten bobler. At jeg selv bruker en formue på øl er noe helt annet.

  Snakketøyet hans er det ikke noe i veien med. Han prater med munn, øyne, øre og Tintin-nesa. Det går i alt mulig tjafs, og jeg lytter med et halvt øre inntil han høytidelig deklamerer at hans hovedmisjon her i verden er å "proklamere og misjonere for høy moral". Da sovner jeg nesten, og vurderer i stedet om jeg ikke skulle stikke opp i leiligheten og legge inn en salgsordre på aksjene. Så våkner jeg plutselig i det jeg snapper opp i det han hever stemmen og avslutter med ".... som Nietzche". "Nietzche? Var ikke det han karen som Hitler trykket til sitt bryst? Noe om Übermensch?" spør jeg. Jeg har mine mistanker om at også Henrik Ibsen leste Nietzche. Men det sier jeg ikke noe om. Jeg skulle aldri ha spurt. Bengelen går opp i fistel. "Med min autonomiesteetiske tankegang samt moralske fleksibilitet..." hyler han ut og fortsetter i det evindelige. Jeg melder meg ut. Plutselig er moralen hans fleksibel? Jeg bestiller en halvliter til og går ut for å kjederøyke. Det er sunnere enn å sitte inne. Kanskje jeg skulle kjøpe hørselsvern?

  I det jeg kommer inn igjen, ser jeg karen borte ved disken mens han belærer Morat om den "Kantianske des-interesse og den gendarmerske hyper-interesse". Morat har begrenset norsk-kunnskap. Hans favorittord er "deilig" som han uttaler som "dajli", det får meg til å tenke på den reklamen om at "det er deilig å være norsk i Danmark". Jeg setter meg ned og venter på at halvliteren skal tine. Kosakken er mer enn opptint, lik en vulkan før utbrudd lirer han av seg det ene mer fjerne utsagn enn det andre. Det går i det "estetiske og det etiske, "det kognitive og det emosjonelle", han prater om sin "subjektive bevissthet" og Gud vet hva. Jeg forstår ikke en dritt. Men så blir jeg plutselig bevisst at halvliteren min er flat. Han har pratet hull i huet mitt! Jeg vurderer å helle resten i fanget hans, men så besinner jeg meg. Jeg har da høy moral! Så jeg gjør heller opp, rusler hjem og sjekker aksjekursene. Oljeaksjene er opp ytterligere 5 %-poeng.

Posted at 01:27PM jan 11, 2010 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[23]

Rikets tilstand - året 2009

  Det går mot slutten av dette år også. Og som i fjor har jeg tatt meg den frihet å titte litt på hva som har foregått på den viktige "Venstresiden" av Forfatterbloggen. Mao. der hvor forfatterne regjerer. Og det er jo ikke lite! Hva som har foregått altså. 

  Jeg har pløyd gjennom hele listen av forfattere. Men bare de som faktisk har bidratt med innlegg i dette år. Av en eller annen pussig grunn har Bokklubben valgt å sortere forfatterne alfabetisk etter deres fornavn, jeg følger det samme snodige mønster. 

  Å kommentere hvert eneste innlegg er uoverkommelig (i hvert fall for meg). Så jeg har tatt enkleste utvei. Og det er å liste alle forfatterne som har bidratt med innlegg i år. I tillegg er det anført dato for siste innlegg av vedkommende, og for de som ønsker "dypdykk" i innleggene, er det bare å klikke på datoen. Det er for meg et imponerende stykke arbeide som ligger bak!

 Jeg har også oppført antall innlegg hver enkelt forfatter har bidratt med hittil i 2009, samt i parentes antall foregående år (i den grad de bidro i 2008). Noen forfattere har slettet hele eller deler av bloggen sin (trur eg) for så returnere med ny blogg, men jeg kan bare forholde meg til antall innlegg som faktisk er oppført.

  Her følger nå min oversikt over de 38 forfatterne (46 i 2008) som i år har gjort sitt til for å glede mange litteraturinteresserte gjennom året:

  1. Bror Hagemann (12/11) 6 innlegg (3 i 2008)

  2. Caterina Cattaneo (4/9) 23 innlegg (3)

  3. Damien de Villiers (15/11) 3 innlegg (6)

  4. Endre Lund Eriksen (15/9) 4 innlegg

  5. Eskil Aasmul (17/1) 1 innlegg (6)

  6. Frida Kahlisto (16/11) 15 innlegg (41)

  7. Frode Johansen Riopelle (31/12) 20 innlegg

  8. Frode Skarstein (15/11) 11 innlegg (26)

  9. Geir Uthaug (11/12) 31 innlegg (15)

10. Hans-Jørgen Wallin Weihe (20/11) 20 innlegg (7)

11. Jan Hagen (21/9) 23 innlegg

12. Jørn Lier Horst (23/11) 13 innlegg (1)

13. Kjell H. Mære (6/10) 5 innlegg

14. Kjersti Scheen (13/3) 2 innlegg (5)

15. Kjetil Johnsen (17/12) 65 innlegg (84)

16. Knut Rage (23/10)) 46 innlegg (71)

17. Kristine Tofte (1/6) 15 innlegg

18. Levi Henriksen (5/6) 4 innlegg

19. Marianne Berge-Hansen (2/4) 2 innlegg (14)

20. May Grethe Lerum (29/12) 51 innlegg (31)

21. Myriam H. Bjerkli (14/12) 30 innlegg (41)

22. Odd Roar Lange (8/12) 8 innlegg

23. Oddbjørn By (12/5) 1 innlegg (1)

24. Roger Albrigtsen (22/11) 1 innlegg (7)

25. Roger Pihl (24/12) 10 innlegg (22)

26. Stian M. Landgaard (23/2) 3 innlegg (11)

27. Store norske leksikon (Petter Henriksen) (6/2) 5 innlegg (1)

28. Sunniva Roumimper (10/11) 11 innleg

29. Sylvia Olsen (21/8) 7 innlegg (3)

30. Thea Kristine Bye (25/12) 24 innlegg

31. Tom Egeland (20/5) 54 innlegg (54)

32. Tom Lotherington (17/9) 26 innlegg (37)

33. Tor Smaaland (26/1) 1 innlegg (3)

34. Torgrim Eggen (1/9) 7 innlegg (31)

35. Torleif R. Hamre (19/10) 4 innlegg

36. Trude Brænne Larssen (28/11) 18 innlegg (9)

37. Ørjan Nordhus Karlsson (24/12) 7 innlegg (1)

38. Øystein Hauge (23/12) 1 innlegg (6)

  Det var det hele! Har jeg glemt noen? Har jeg telt feil? Har jeg tatt feil på dato for siste innlegg? Det ville ikke overraske meg nevneverdig, men jeg har gjort så godt jeg kan. Mer kan man vel ikke kreve. Håper jeg. Uansett, de som ønsker får telle/sjekke selv. Og så skal jeg korrigere. Da gjenstår det bare å ønske riktig godt nyttår - og til deg også Hr Jan-Otto Fauske!

Posted at 06:45PM des 27, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[5]

Amatørquiz - vinneren er Fielill!

  I fjor var vinneren Sosima. I år er den verdige vinner Fielill! Gratulerer så mye! I begge år har forøvrig Myriam Halden Bjerkli følgt etter i "hælene", så det har stort sett vært spenning helt til det siste. I alle fall for meg - og kanskje mest av alt er jeg glad for at dere ville bidra! For ordens skyld, her er de korrekte svarene på de to siste oppgavene:

Q10 - 1. Myriam H. Bjerkli (1963 -) Diktet "Natt" fra "Tre i spann - to kvinner og en mann - en sensuell antologi" (Hva er etternavnene til de to andre montro?)
          2. Fredrik Skagen (1936  -) fra "Blomster og blod"

Q11 - 1. Paal-Helge Haugen (1945 -) fra diktet "Morgonen"
          2. Pernille Rygg (1963 -) fra "Sommerfugleffekten"

  Og de som fant de korrekte svar var da altså Fielill, Kjetil Johnsen, Jarfan (2 sistnevnte oppgaver). Jarfan hadde forøvrig et "gentlemanpoeng" iom at han påpekte at Fielill indirekte hadde kommet frem til forfatteren, og at poenget burde tilfalle henne. Og mine sjelekvaler hadde vært større hadde jeg ikke visst at Fielill allerede hadde førsteplassen i lomma. Så da slapp jeg det - kvalene altså! Egentlig burde de fått et halvpoeng ekstra begge to!

Her er den endelige stillingen:

1. Fielill                     8 poeng
2. Myriam H. Bjerkli  5 poeng
3. Oregano                 3 poeng
    Kjetil Johnsen        3 poeng
5. Jarfan                    2 poeng
    Mickeline               1 poeng

  Hverken oregano eller jarfan finner jeg noen "blogg-side" for. Så derfor ikke markert. Jeg håper de etablerer sin egen side, men det har jo ikke jeg noe med.

  Jeg har i denne quiz holdt meg til nordisk litteratur (med ett unntak) og lyrikk. Så gjenstår det bare å takke for meg, ønske dere en riktig god jul og godt nyttår!. NOK 1000.- er forøvrig overført Støtteforeningen for kreftsyke barn. Med behørig referanse til Forfatterbloggen!

Posted at 02:48PM des 23, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[5]

Amatørquiz numero 10 & 11

  Haha, dere (begge to) trodde dere var kvitt meg nå? Men den gang ei! Det har gått en god stund siden siste quiz, og da det nærmer seg både jul og nyttår med stormskritt følger nedenfor årets siste to oppgaver. Når det gjelder forrige quiz, var de korrekte svar (#1) Gilgamish og (#2) Stephen King (fra Drømmejegerne, side 335 i mitt eksemplar). De ble løst av oregano og Kjetil Johnsen.

  Nedenfor følger årets siste oppgaver. Men reglene forblir enkle: Utdrag av et dikt (det kan være vers, strofer eller én enkelt linje) samt en passasje fra skjønnlitteratur blir sitert. Og jeg vil gjerne ha svar på:

Dikterens/ forfatterens navn (på hver og én). 1 poeng for hvert riktig svar:

Quiz numero 10

# 1

"Sort som fløyel
  på svette silkelaken
  kjemper natten"

# 2

  "Men de ville aldri forsvinne helt fra jordens overflate. Der noen gikk til grunne eller forsvant, dukket det stadig opp nye. Hvorfor? Fordi det intrikate samfunnet de vokste opp i - for dem et fiendtlig sådant - sørget for å legge forholdene til rette for de abnorme lystene." 

Quiz numero 11

# 1

  "Denne morgonen i utkanten av kosmos
   ennå med restane av natta i kroppen
   og ei svevn hengt opp på snorer
   gjennom rommet"

# 2

  "Mørket sprenges av røde flammer, og jeg venter nesten å se de berømte lysende skikkelsene som skal hente oss over til den andre siden. Men noe sier meg at jeg ikke er der, ikke er død riktig ennå."

  Det var dét. Mao max uttelling = 4 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Nevn gjerne også tittel på dikt/bok. Selv om det ikke gir ekstra poeng. Foreløbig stilling skulle da være:

1. Fielill                      7 poeng
2. Myriam H. Bjerkli  5 poeng
3. oregano                 3 poeng
4  Kjetil Johnsen        2 poeng
    Mickeline               1 poeng

Da gjenstår det bare å ønske dere lykke til - samt en riktig god pinse!  

Posted at 12:50PM des 18, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[23]

Amatørquiz - numero 9

 Utrolig fikk forrige quiz en vellykket avslutning (for meg må jeg innrømme), og forhåpentligvis var det også hyggelig for Fielill, som utrolig nok ikke "bare" klarte å løse de to oppgavene, men fire tidligere uløste! Hun overtok dermed førsteplassen, med Myriam H. Bjerkli hakk i hæl.

  For å ta den siste oppgave først, var korrekte svar; (1) Bertrand Besygie (1972 -) samt den danske forfatter (2) Morten Ramsland (1971 -) fra romanen "Hundehode". Korrekte svar (fra Fielill) var i tillegg fra quiz numero 2 (oppgave 1) Helle Thune fra diktsamlingen "Papirfaner", samt fra romanen "La meg synge deg stille sanger" (Linda Olsson, 1948 -). Og i quiz 6 fant Fie frem til at dikteren var Espen Stueland (1970 -)

 Nedenfor følger neste oppgave. Men reglene forblir enkle: Utdrag av et dikt (det kan være vers, strofer eller én enkelt linje) samt en passasje fra skjønnlitteratur blir sitert. "Dikt" kan forøvrig også betraktes som skjønnlitteratur. Håper jeg. Og jeg vil gjerne ha svar på:

Dikterens/ forfatterens navn (på hver og én). 1 poeng for hvert riktig svar:

# 1

"Så dro han til byens lekeplass og spilte kulespill,
 han spilte på byens forsamlingsplass,
 og de unge mennene i byen begynte også å spille kulespill,
 de satt på ryggen til en gjeng av faderløse."

# 2

  "Han ville være der om en time. Kanskje før. Legene kom helt sikkert til å fortelle ham at de hadde alle dyreprøvene de trengte, og hjortekadavrene ville bli brent, men de ville kanskje være interessert i gråtassen, om stakkaren ikke var blitt til rein graut." 

  Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Nevn gjerne også tittel på dikt/bok. Selv om det ikke gir ekstra poeng. Etter Fielills opprydding er det ingen tidligere uløste oppgaver - takk og pris og hyggelig! Foreløbig stilling skulle da være:

1. Fielill                      7 poeng
2. Myriam H. Bjerkli  5 poeng
3. oregano                 2 poeng
4  Kjetil Johnsen        1 poeng
    Mickeline               1 poeng

Da gjenstår det bare å ønske dere  lykke til (alle to) - samt en riktig god påske!  

Posted at 09:19PM nov 03, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[28]

Farvel

 Alle har vel sin måte å bearbeide sorg på. Dette er min. Og dersom det ødelegger en fredagskveld for noen, så var ikke det meningen. Og jeg håper jo heller ikke det. Men jeg måtte få det ut.[Les mer]

Posted at 07:59PM okt 30, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[22]

Reisen til Malaga

  Det er svært sjelden jeg går i selskap. Flere tåpelige grunner. Én er at jeg blir helt satt ut i forsamlinger på mer enn tre. Glemmer navnene deres umiddelbart. Og så røyker jeg som en kinesisk kullgruve. Drekker også. Derav følger at ingen samtale varer i mer enn fire minutter. Enten må jeg pisse eller trekke halvfrisk luft.

  Men i går var jeg i selskap. Bestemmer meg for å arrivere tidlig. For å memorere ett og ett navn etter hvert som gjestene ankommer. Genialt. Selskapet begynner 19⁰⁰. Jeg er der to timer før, og hadde ikke taxisjåføren kjørt meg rundt halve Norge, hadde jeg nok vært der rundt lunsjtider. Jeg gir ham adressen. Han ser ut som et ?-tegn. "Slemdal," sier jeg vennlig. Han er pakistaner, noe jeg ikke har noe i mot, men så spør han om jeg vil ha bank. "Nei, jeg er ikke slem, det er dit jeg skal," prøver jeg forsiktig. "Like ved Riis Kirke." Han blir spinnvill i blikket, men vi farer i en imponerende hastighet rundt omkring. Etter et kvarters stopp i en rundkjøring ikke langt unna Rikshospitalet får jeg oppklart misforståelsen. Samt at adressen er lettere å finne bakerst i kartbokas innholdsfortegnelse enn å bla gjennom hele blekka.

  Vi blir så gode venner at han tilbyr uoppfordret å slå av taksameteret en kilometer før ankomst. Da er vi femti meter unna der jeg vil av. Men han ber ikke om tips, det skal han ha. 480 kroner. I det høstola er i ferd med å gå ned ser jeg et rødt passasjerfly gli sørover, og lurer på om jeg ikke heller skulle tatt det. Og landa i Malaga for samme pris og tid som min reise tok. Men jeg skal jo i selskap, ikke noe vanlig grisefest.

  Resten av veien spaserer jeg. Når jeg står der utenfor, er det allerede mørkt. Først må jeg ta en røyk og pisse. Plutselig blir det månelyst. Helvete! De har lysdetektorer rundt hele kåken! Vertinnen ser meg i det samme, og selv om jeg står med buksesmekken mer enn åpen, vinker hun meg hjertelig velkommen. Verten er en kjernekar. Spør om jeg vil ha et glass champagne. Først løper jeg på toalettet. Det er 23 gjester som skal komme. Men det visste ikke jeg på det tissepunktet. Selv om 3-litersflasken med Bollinger han åpna var i meste laget. I tillegg gafler jeg i meg et fat med hvitløksmarinert scampi. Nyydelig! Så kommer gjestene. Det er en skvett champagne igjen til den første. Hun heter Merete tror jeg. Så husker jeg ikke så mye før drosjesjåføren henter meg en time senere. Han gliser. "Vil do ha ris eller bank?" Min mage er som et vulkansk akvarium og jeg tapetserer kartboka hans med forvella sprudlevann og noe som ligner på gullfisk.

Posted at 04:51PM okt 23, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[10]

Amatørquiz - numero 8

  Forrige quiz ble mer som det pleier å være, dvs ikke så mange som prøvde seg. Og det er jo greit nok! Men Myriam H. Bjerkli klarte (som vanlig) å løse en oppgave, og svaret på den første var altså Markus Midré (1975 -), fra diktsamlingen "Kom alle mennesker" utgitt i 2000. Oppgave 2 forblir ubesvart (for den som ønsker å prøve seg er noen "hint" at forfatteren er norsk, hankjønn, født en gang i 1950-årene, gjennombrudd (mener jeg da) i 1986 og mottat en svær haug med priser).

  Siden jeg først er inne på "hint" kan jeg jo gi noen til for de andre oppgaver som ikke er løst:

Quiz nummer 2: Begge oppgaver uløst. Nr 1 er fra en norsk lyriker. Diktsamling utgitt i 1991. Sant å si så vet jeg ikke så mye mer om forfatteren, men diktsamlingen inneholder ordet "papir". Nr 2 er fra en svensk kvinnelig forfatter født i 1940-årene. Utdraget er fra en roman utgitt i 2008. Når det gjelder quiz 6, er det bare første oppgave som er uløst. Dikteren er norsk, hankjønn, født tidlig på 1970-tallet, og er forøvrig noe som forfattere ofte frykter (mitt inntrykk) - nemlig bokanmelder.

  Nedenfor følger neste oppgave. Trøsten er at det blir ikke så mange til før nyttår, snart drar jeg på en måneds (mer eller mindre fortjent) ferie til Thailand. Uansett, reglene forblir enkle: Utdrag av et dikt (det kan være vers, strofer eller én enkelt linje) samt en passasje fra skjønnlitteratur blir sitert. Og jeg vil gjerne ha svar på:

Dikterens/ forfatterens navn (på hver og én). 1 poeng for hvert riktig svar:

# 1

"Hun danser halling
  blikket er armhulevarmt
  halsen rund som en trestamme"

# 2

  "Ja, der satt altså farfars usynlige drikkebrødre, som han hadde drukket med gjennom mer enn tredve år; gamle som unge, en broket forsamling, etter hvert som alle stilte seg opp for å kysse kisten og overdynge den med blomster og små brev som var skrevet på baksiden av ølbrikker." 

  Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Nevn gjerne også tittel på dikt/bok. Selv om det ikke gir ekstra poeng. Inklusive tidligere uløste oppgaver som nevnt over er det da i praksis mulig å oppnå 6 poeng.

Foreløbig stilling skulle være:

1. Myriam H. Bjerkli                                  5 poeng
2. oregano                                                  2 poeng
3. Fielill                                                      1 poeng
    Kjetil Johnsen                                        1 poeng
    Mickeline                                               1 poeng

Da gjenstår det bare å ønske dere (begge to) - en riktig god jul!  

Posted at 03:49PM okt 16, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[13]

Ny bule

  De har åpna en ny sjappe på brygga. Det er forresten en uke siden, men jeg er allerede stamkunde. Ikke så rart egentlig. På den andre koster 0,4 liter øl 59 kroner. Jeg hater 0,4 - 0,4 er en fornærmelse. Men på den nye har de halvlitere. Riktignok Hansa, men til kroner 62.- Selv en lobotomert snøsokk som jeg klarer å kalkulere meg frem til at det blir 10 kroner forskjell. Så nå sitter jeg en lørdags formiddag og drikker som bare faen. Ikke Ari Behn-faen. Neida, jeg er glad som en lerke, man vil jo få med seg profitten! Etter seks halvlitere er jeg i ekstase. Den neste blir jo bonus!

  Ute er det nesten ikke en kjeft. Bortsett fra et dusin kråker som får meg til å tenke på meg selv. Heldigvis slipper tanken i det jeg får øye på et svanepar som seiler inn i bukta. Og fargene på høstens trær er ubeskrivelig vakre. Langs kaia ligger en gammel treskute, ikke full som meg, men to master og rappellerte seil holder i massevis. Å røyke er muligens en dødssynd, men man får da med seg ett og annet vakkert skue! Inne sitter et barn som smelter alle hjerter. Hun er kanskje tre år. Med fletter, sølvsko og rosa drakt med ditto strømper. I det jeg observerer henne på bestefarens skuldre mens hun drar i øra hans bestemmer jeg meg for å skygge banen. Bak seilskuta ligger båter i opplag. Det burde jeg også vurdert. Eventuelt tørrdokk.

  Imidlertid kjenner jeg meg selv. Så i min enfoldighet dukker behovet for nok en halvliter opp. En kar med et underlig ansiktsuttrykk strener forbi i det jeg skal til å snuble tilbake i mitt nye vannhull. Han ser ut som han snapper etter luft, ligner på en gigantisk stranda gullfisk. Det inntørka fiskeskinnet får en voldsom hostekule i det jeg sneiper Marlboroen. Et par timer senere må jeg ha tjent minst en hundrelapp. Jeg føler meg rik.

  Rett utenfor har sameiet anlagt en boccia-bane. Eller kanskje det heter boule, det ballspillet som dyrkes i sandkassa. Hva vet nå jeg. Uansett, mens jeg står utenfor og trekker frisk luft og Hansa på fat dukker to gaseller i tights opp. Hun ene er personlig trener ved helsestudioet brevid. Den andre ser også ut som en trener. De hopper og spretter rundt i sandkassa en halvtime. Ekstremt bra underholdning. Hadde det ikke vært oktober skulle jeg diskrét ha foreslått tanga som treningsantrekk. Jeg vurderer å skifte yrke til personlig øltrener mens jeg kjederøyker under seansen. En spraglete svartbakunge ytterst på bryggekanten bivåner også turnoppvisningen. Montro om jeg ser like dum ut?

  Så skriker jeg! Noe gjør jævlig vondt. Halvliterglasset mitt er pulverisert. Jeg blør som en bøffel, rene syndfloden. To tørkeruller senere - og selv om jeg antagelig fremtoner som en med turban på høyre hånd - er alt i orden. Jeg får nemlig en ny halvliter på husets regning. Burde kanskje ha fortalt dem at den som knuste i min knugende hånd var tørrere enn Gobi-ørkenen, men min samvittighet forblir noe tåkete. Lett anemisk får jeg utrolig nok en genial idé, og tre Bloody Mary'er senere har jeg også fått dekket min hunger. Selv om stangsellerien ser litt vissen ut. Det gjør muligens jeg også, utrolig vanskelig å drikke med venstre hånd, skjorten min er i alle fall full av Worchestershiresaus. Det er på tide å komme seg hjem.

  I det jeg skal til å gjøre opp for meg hører jeg en merkelig rumling i magen. Føles som et rustent kjernekraftverk i ferd med å starte opp. Og mens jeg går gjennom garasjeanlegget begynner det å krible forferdelig i stumpen. Jeg rekker akkurat å trykke på heisknappen før atombomben detonerer. Nei, er nok mer snakk om sennepsgass. Heisdørene åpnes, garasjeanlegget tåkelegges. Unner ingen å parkere der på en uke.

Posted at 11:58AM okt 15, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[3]

Amatørquiz - numero 7

  Pussig nok var det bra respons på forrige quiz! Og som om ikke det var nok, var det også flere tidligere oppgaver som ble løst! Så da prøver jeg en gang til. Men først riktig svar på forrige oppgave (quiz 6): Oppgave nr 1 (dikt) forble uløst, mens Kjetil Johnsen kjapt kom frem til at forfatteren på oppgave 2 var Kjell Hallbing (alias Louis Masterson). Han klarte til og med fra hvilken bok (Der ørnene dør, side 139 i mitt eksemplar), så det hadde vært fristende å gi ham bonuspoeng for det. Men slik er altså ikke reglene. Hr Johnsen har forøvrig sikkert fått med seg at i dag blir Kjell Hallbings Kane-epos nylansert i en "hardcoverutgave". Forøvrig behørig omtalt og kommentert i dagens Aftenposten. Fordums helter vender tilbake!

  Og så var det de tidligere oppgaver som ble løst: I quiz nummer 1 svarte Myriam H. Bjerkli ganske korrekt Triztan Vindtorn (1942-2009) på første oppgave (fra "På fantasiens barrikader"), mens Mickeline stakk av med ett poeng da hun gjettet seg frem til Ketil Bjørnstad (1952 -) fra romanen "Til musikken". Hvor det forøvrig var stor konkurranse fra andre deltagere! Quiz nummer 2 står fortsatt ubesvart (hvor oppgavene forøvrig som intimert er fra en svensk forfatter og en norsk lyriker - begge hunkjønn), mens nummer 3 og 4 er løst fra før. Mht quiz nummer 5 slo oregano til med en "estragon-knockout" og tok med seg begge poeng, i det både dikteren Rune Christiansen (1963 -) fra diktet "En magnet" samt forfatteren Dag Solstad (1941 -) var korrekte svar. Sistnevnte som også presist påpekt av oregano fra romanen "Genanse og verdighet". Utgitt 1994.

  Nedenfor følger neste oppgave. Reglene forblir enkle: Utdrag av et dikt (det kan være vers, strofer eller én enkelt linje) samt en passasje fra skjønnlitteratur blir sitert. Og jeg vil gjerne ha svar på:

Dikterens/ forfatterens navn (på hver og én). 1 poeng for hvert riktig svar:

# 1

"vi var to smale kropper
  i det høye gresset

  et stille regn

  av alle vektløse ting ville du være
  regnet som liker å tie. "

# 2

"Jeg gikk inn i dine spor der du slapp stien, ........ (navn utelatt), jeg gjorde det. Jeg tenker på det hver gang jeg går ut i gangen og tar på meg allværsjakken som fremdeles, år etter din bortgang, lukter rødmix og skog, og jeg tenker på det ofte ellers også, dette at jeg tok over der du måtte melde pass." 

   Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Nevn gjerne også tittel på dikt/bok. Selv om det ikke gir ekstra poeng. To oppgaver fra quiz II, samt én fra forrige (VI ) er altså fortsatt ubesvarte, så i praksis er det mulig å oppnå totalt 5 poeng.

Foreløbig stilling skulle da være:

1. Myriam H. Bjerkli                                  4 poeng
2. oregano (ingen blogg?)                           2 poeng
3. Fielill                                                        1 poeng
    Kjetil Johnsen                                          1 poeng
    Mickeline (?)                                           1 poeng

Da gjenstår det bare å ønske dere (begge to) - en riktig god påske!  

Posted at 10:18PM okt 05, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[10]

Speilegg

  Jeg føler meg som et bløtkokt egg. En helt jævlig følelse. Alt disser på en måte. Bortsett fra magen min, den er som om noen har parkert en veivalser på. Munnen min er ikke til stede. Helt nummen. Drøvelen et kapittel for seg selv, lengre enn tunga til verdens største padde. Og de innbiller jeg meg er grønne med vorter på ryggen. Jeg snapper etter luft, men får bare tak i små kjøkkenfluer som pussig nok har forvilla seg inn på soverommet, samt asbestinfisert asfalt på innpusten. Så det blir som det pleier, jeg hoster opp to kilo gørr og råtten tang. Dynetrekket må vaskes. Det får vente. Jeg må finne ut av hva som skjedde i går.

  Jeg står opp og strener ned til puben. Noe jeg selvfølgelig ikke skulle gjort. Den er stengt. Klokka er bare 11⁰⁰. Jeg setter meg ned på bryggekanten og gråter. Regnet pisser ned, så det er heldigvis ingen som legger merke til akkurat det. Bortsett fra en måke som presterer å drite på jakka mi. Så kommer en eller annen tulling forbi og spør om hva jeg driver med. Som om han har noe med det å gjøre. Jeg er sjeldent høymælt, men nå brøler jeg til ham; "KAN DU IKKE SE AT JEG ER PÅ FISKETUR???". Jeg blir en anelse mer fornøyd når jeg ser at torsken i respons skvetter bortover brygga som om han har sett et spøkelse. Og så er jeg så glad over at jeg ikke så meg i speilet. Denne dagen heller. Som om ikke det er nok, løses måkelorten opp av syndfloden. Jeg føler meg renvasket.

  Regnet stilner av. Til gjengjeld blåser det opp. Føles som en orkan. En uventet brottsjø tar livet av mine nye sko. De jeg kjøpte for noen år siden. Er bare å glemme å få opp lissene. Øra mine føles som to vindmøller.  Men så kommer de. De smiler. De som skal åpne. Klokken er 12⁰⁰. Jeg spør forsiktig om jeg gjorde opp for meg i går. Smilene går over til lavmælt, men ikke ondskapsfull latter. Jeg har altså gjort opp. Jeg ser antagelig ut som et drukna speilegg. Så kommer jeg på en tanke. Hvorfor gikk jeg ikke hjem og skiftet klær? Leiligheten ligger 50 meter unna. Dust! Jeg vurderer en halvliter, men i et anfall av usedvanlig klokskap går jeg heller hjem. Riktignok i et tempo som bare skilpaddene på Galapagos hadde misunt meg. Så sover jeg i søtti døgn. Med skallet på.

Posted at 05:06PM okt 03, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[5]

Amatørquiz - numero 6

  Tilbake til normalen! Hurra! Øh, det er jo intet å juble over, i og med at ingen gad prøve seg på det forrige quiz. Nuvel, samme kan det være, snart er det jul og påske og hele sulamitten, så innen den tid skal jeg definitivt gi meg. Trur eg. Men eg lyt det stå til og forsøker en gang til.

  Nedenfor følger neste oppgave. Reglene forblir enkle: Utdrag av et dikt (det kan være vers, strofer eller én enkelt linje) samt en passasje fra skjønnlitteratur blir sitert. Og jeg vil gjerne ha svar på:

Dikterens/ forfatterens navn (på hver og én). 1 poeng for hvert riktig svar:

# 1

"Kjenner fortsatt sjøgang. Som det ene hjulet
 på en handlevogn som alltid skjener
 Slik leter jeg etter deg. "

# 2

"Ansiktet hans lå i skygge under pelsluen, men neseryggen fikk et streif av lys og lignet plutselig en blå halvmåne. Mens de snakket, var det som det ikke angikk ham. De diskuterte detaljene i en henrettelse. Bare et par-tre kvartaler unnå lå et horehus." 

   Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Nevn gjerne også tittel på dikt/bok. Selv om det ikke gir ekstra poeng. De to første quizoppgaver (I & II) samt forrige (V) er fortsatt ubesvarte, så i praksis er det nå mulig å oppnå totalt 8 poeng.

Foreløbig stilling:

1. Myriam H. Bjerkli                                  3 poeng

2. Fielill                                                        1 poeng

Da gjenstår det bare å ønske dere (begge to) - en riktig god pinse!  

Posted at 06:26PM sep 29, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[11]

Amatørquiz - numero 5

  Det gikk pussig nok ganske bra med det forrige quiz. I den forstand at begge oppgaver ble løst. Myriam H. Bjerkli og Fielill tok ett poeng hver. Og korrekte svar var altså dikteren Tove Ditlevsen (1939-1978) og forfatteren Stian M. Landgaard (1978 -), fra diktet "De tyske soldater" og romanen "Herrer i åndenes rike" (side 304) - respektive. Jeg er imponert! Øh, over de som har skrevet selvfølgelig også, men tenkte nå i første rekke på de som klarte å løse oppgavene. Nuvel.

  Nedenfor følger neste oppgave. Reglene forblir enkle: Utdrag av et dikt (det kan være vers, strofer eller én enkelt linje) samt en passasje fra skjønnlitteratur blir sitert. Og jeg vil gjerne ha svar på:

Dikterens/ forfatterens navn (på hver og én). 1 poeng for hvert riktig svar:

# 1

"Sent på høsten ser jeg bare poppeltrærne
og regnet er i ferd med å oppgi
sine myke substanser til fordel for kulda.
Jeg lukter på en grein,
far står med en slukna sigarett i munnen
og med kantareller i begge nevene."

# 2

"Det var ikke det at de kjedet seg, men det var den mine av forutretthet de kjedet seg med. At man kjeder seg i en norsktime hvor et drama av Henrik Ibsen blir gjennomgått, var det ikke noe underlig ved. Det var tross alt 18-åringer som skulle tilegne seg almendannelse." 

   Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Nevn gjerne også tittel på dikt/bok. Selv om det ikke gir ekstra poeng. De to første quizoppgaver (I & II) er fortsatt ubesvarte, så i praksis er det mulig å oppnå totalt 6 poeng.

Foreløbig stilling:

1. Myriam H. Bjerkli                                  3 poeng

2. Fielill                                                        1 poeng

  Da gjenstår det bare å ønske dere (begge to) - en riktig god jul!  

Posted at 12:30PM sep 20, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[5]

Jørn Lier Horst

  Det er alltid hyggelig når forfatterne her på bloggen får positiv omtale. Så også i dag. I dagens Aftenposten under overskriften "Bunnsolide krimforfattere" (som også tar for seg forfatterne Bjørn Bottolv samt Eirik Wekre) og med ingressen "Grufullt i Latvik", kan man lese en anmeldelse ført i pennen av Terje Stemland. Og det dreier seg om Jørn Lier Horsts siste kriminalroman, "Nattmannen".

  Jeg tør ikke sitere hele anmeldelsen, man risikerer vel selv å bli anmeldt. Høhø. Men et par utdrag kan vel være lov, jeg har da vitterlig referert til kilde? Uansett, her er hva Terje Stemland innledningsvis skriver i Aftenposten - sitat: "Jo, i sin femte kriminalroman holder Jørn Lier Horst frem som han stevner. Han har igjen skrevet en god spenningsroman, med kvikke og frekke delanalyser av mangt innen norsk samfunnsliv, særlig synes han å være fortrolig med løssalgspressens netthysteri. Forfatteren er selv politietterforsker, hvilket ikke minst godtgjøres av hans overlegninger om strafferettspleien her til lands. Han uttrykker seg ellers med fynd om ufyseligheter som æresdrap, menneskehandel, rasisme, men også om velment, men forfeilet asylpolitikk." Sitat slutt. Avslutningsvis oppsummerer Terje Stemland slik: "Jørn Lier Horst har igjen skrevet en utmerket krim."

  En får bare gratulere!!

Posted at 12:58PM sep 16, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[10]

Valgets kval

  Jeg sitter på stampuben som vanlig en tidlig ettermiddag. Helt tom i hue. Det har jeg riktignok alltid vært, men jeg får da vanligvis ned noe på papiret. Selv om hvert fjerde ord jeg skriver, strykes tre ut. Ja, altså i ettertid, når man har lest gjennom kladdemakkverket. Men nå, nå er det ikke noe poeng å stryke det ut engang. Alt går i peisen. Peis har jeg heller ikke, selv om jeg har pipeløp - men i søpla da. Makulator mangler jeg også.

  Så jeg bestemmer meg i stedet for å ta en ny "Mons med dryppert". Halvliter, seidel, øl. Kall det hva du vil. Livet letner. Og så ser jeg ham. I det jeg er ute for å pondere og trekke frisk luft samt en Marlboro. Det er jo gnomen! Han som datt utfor brygga tidligere i år! Han ser visstnok også meg, jeg kan se gliset på lang avstand. Øra hans virker på en måte mer normale nå, det er stygt å tenke på ham som gnom - jeg føler meg selv som en i det tanken slo meg. Selv om det ikke var stygt ment. Han hilser og titter på meg, "Hva er det med deg? Ikke fornøyd med valgresultatet?" Jeg himler med øya. "Valg? For helvete, det er jo valg mellom råtne epler!" Tilsynelatende fornøyd med svaret foreslår han at vi tar et par Calvados. Vi tar minst tre.

  Et par timer senere er vi fornøyde. Tilsynelatende. Etter at jeg fortalte ham om problemet. Noe han avfeide som en uvesentlighet. "Det er ikke skrivesperren som bekymrer deg. Du er ikke lykkelig. Drit i skrivinga. Det går seg til. Har du det bra på jobben? Har du det bra i livet? Har du barn?" Jeg blir mistenksom. Er han psykolog? Hva faen har han med det? Hvorfor banner jeg? Kanskje jeg ikke burde ha fisket ham opp fra havet? Ute er sola i ferd med å gå ned, men med fortsatt aktivitet i form av regattaer og en og annen kajakkpadler. "Nei. Jeg fikk ikke barn. Når barndommen dør har vi voksne lik en tendens til å flyte opp," svarer jeg snurt. Så ler han, men det er en barmhjertig latter.

  "Ok. Du er glad i barn." Hvem er vel ikke det, tenker jeg. "Du svarte ikke på de andre spørsmålene?" Det vet jeg vel. "Kanskje jeg skulle flytte på landet," mumler jeg i stedet. Det er på tide å skifte tema. Men så er det hans tid til å himle med øya. Mine ser antagelig ut som de på en dau gris. Han virker oppsiktsvekkende våken, antall Calvados og øl tatt i betraktning. "På landet? For deg vil vel det bare fortone seg som å bo i en sunn grav?" Med en en følelse av at jeg har forlatt et åsted tusler jeg hjem kort tid etter. Men denne gang betaler jeg.

Posted at 10:24PM sep 15, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[4]

Lars Saabye Christensen

  Ovennevnte er en av mine aller største "Favoritter". Ikke bare romanene, men også diktene hans. Fra den dag jeg første gang leste diktet "Gutta" samt romanen "Beatles" var jeg solgt. Fantastiske! Jeg har ikke lest alt av ham, men har da bla. fått med meg "Halvbroren", "Maskeblomstfamilien", "Saabyes cirkus" og diktsamlingen "Under en sort paraply" for å nevne noen.

  "Problemet" med "favorittforfattere" er kanskje at man forventer mer. Lista blir lagt høyere for hver gang. Og det skal den vel også. Men nå har jeg lest hans siste (trur eg) roman. "Visning". Det er det største makkverk jeg har lest på mange år. Jeg føler meg sveket. Flere ganger måtte jeg sjekke omslaget. Joda, det stod Lars Saabye Christensen hver gang jeg kikket på det. Allerede på første side skar det seg, og det er det sjelden det gjør, man gir gjerne bøker noen kapitler. Men der står det da vitterlig å lese noe slikt som; "Etter det har jeg liten erindring om hva som skjedde." For så i de neste 200 sider å utbrodere i detalj nettopp hva som skjedde. Som forøvrig var minimalt. Man blir til og med minnet på hva som (ikke) skjedde, iom at hovedpersonen Willy skriver filmmanus om det som skjer - og det blir jo også gjenformidlet. Man må altså lese to ganger om ingen verdens ting. Minst to. Til overmål blir manuset Willy skribler på forkastet. Det burde romanen også ha blitt lenge før utgivelse. Etter min lille mening. Det eneste som jeg humret litt over, var navnet på bikkja i romanen - "Som vanlig" - ellers var det usedvanlig kjedelig.

  Det jeg sitter og lurer på er: Er det ofte slik? At kjente forfattere kan komme unna med nær sagt hva som helst de skriver? Jeg forstår at både forfattere og forlag har $-tegnet preget under øyelokka - men, man skylder da vel leserne noe også? Nei, muligens ikke - boken gav meg bare følelsen av at jeg er dum - så dum at jeg leste den. Det kan jeg leve med, men det blir jaggu lenge til neste gang. Ikke til jeg føler meg dum igjen, men til neste bok av Saabye Christensen.

Posted at 11:00AM sep 08, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[13]

Amatørquiz - numero 4

  Det er ingen tvil. At mitt forrige quiz ble en suksess. Æh, på en måte da, i og med at noen gad svare. At de foregående ble det motsatte forbigås i stillhet. Uansett, forfatteren Myriam H. Bjerkli stakk av med begge poengene og troner dermed øverst på listen. Og korrekt svar var altså dikteren Cathrine Grøndahl og forfatteren Caterina Cattaneo (født hhv 1969 og 1967), fra diktet "Hjertet mitt er en motorsykkel" og romanen "Løgnere" (side 34) - respektive. Forfatteren (altså Cattaneo) fyller forøvrig år i neste uke (10/9). Trur eg. Gratulerer på forskudd!

  Nedenfor følger neste oppgave. Reglene forblir enkle: Utdrag av et dikt (det kan være vers, strofer eller én enkelt linje) samt en passasje fra skjønnlitteratur blir sitert. Og jeg vil gjerne ha svar på:

Dikterens/ forfatterens navn (på hver og én). 1 poeng for hvert riktig svar:

# 1

"Dem vi har lært at hade,
ingen forstår deres sprog,
og møter vi deres blikke
blir vort som en lukket bog."

# 2

"Sjelden har jeg ført en slik tilhørighet blant likemenn som jeg gjør i kveld. Dette er menn jeg respekterer, og som respekterer meg. Vi forakter det som er mindre enn oss, vi elsker det som tilkommer oss, vi frykter det som er større enn oss. Men ingenting er større enn oss nå."

   Det var dét. Mao max uttelling = 2 poeng. Såre enkelt. Håper jeg. Nevn gjerne også tittel på dikt/bok. Selv om det ikke gir ekstra poeng. De to første quizoppgaver (I & II) er fortsatt ubesvarte, så i praksis er det mulig å oppnå totalt 6 poeng.

Foreløbig stilling:

1. Myriam H. Bjerkli                                   2 poeng

Da gjenstår det bare å ønske dere (begge to) - en riktig god jul! PS. Det er som antydet i første quiz ikke mye penger i dette, men minimum NOK 1000.- går altså (uansett) til Støtteforeningen for kreftsyke barn. I år som i fjor. Og med referanse til Forfatterbloggen.

Posted at 01:39PM sep 05, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[23]

Lorenzo

  Jeg tror nesten ikke mine egne øyne. I det jeg sykler forbi mitt vannhull på vei til jobb, rundt 0800 en brennhet sommermorgen (og dem har det ikke vært mange av i år), ja da observerer jeg et stort legeme liggende i en av uteseksjonens tre sofaer. Det er forresten ikke helt korrekt, det jeg ser er to enorme sko som stikker opp ut over putene. Skoene er sorte og får meg til å tenke på to stubber etter skogbrann. På den ene stubbens spiss står en lykkelig linerle og vipper med halen.  

  Etter endt arbeidsdag returnerer jeg til mitt stamhull på brygga, og der, rett ved inngangsdøra sitter Fugl Fønix med malerpensel. Lorenzo er et studie i seg selv. Mer bastant og påståelig enn Moselovene før restaurering, et fjes på størrelse med et voksent gresskar og med en tanngard som enhver tannlege ville slåss om å få anbud på. Beste måten å beskrive tennene hans er kanskje å sammenligne med troll man får kjøpt i souvenirbutikker, én stor tann oppe og to, maks tre nede. Han har glatt, pergamentfarget hud og er fra Venezia, med tilhørende engelsk aksent.  

  Lorenzo hilser med en av hoggtennene, og jeg tilbake med min nese. Penselen hans er langt inne i et fremskredent oljemaleri av gondoler. Linerla tripper brevid som en potensiell tannpirker mens Venezianeren fører helikopterbladformede armer i dramatiske sirkler før han lander med penselen et sted oppe på et kirkespir. Jeg ser ingen synlig endring i maleriet, men han gjør det hele med en slik entusiasme at han får meg til å tenke på en tørketrommel i bukser. Lorenzo har selvfølgelig lederhosen. Og sorte sko samt knestrømper. Det er skyfritt og 30 grader i skyggen.  

  Jeg bestiller en Mons med dryppert og spør Lorenzo om han fikk sove godt i natt. Det må jo ha vært ham. Han smiler, og gir seg i stedet ut på en lang tirade om malere, først og fremst seg selv - han har blitt bedt om å male (for et astronomisk salær naturligvis) for en eller annen sjeik i Dubai om noen uker. ”Blir det ikke bra, tar de nok livet av meg”, gliser han. Slikt hadde ikke jeg ledd av. Jeg skotter på gondoler, kanaler og kirker malt i dystre farger og håper han slipper unna med livet og tanna i behold. Lorenzo maler med den ene, og drikker med den andre hånden. Syv mojitoer går ned i ekspresstempo, kjeften og armene går både opp og ned og hit og dit i samme tempo, det er et mirakel at ikke staffeliet hans går i bakken. Uansett snakker og snakker han, det virker som han kan alt om alt. Jeg er litt skeptisk, men det er vel bare fordi jeg på et eller annet tidspunkt erkjente at min utdannelse egentlig var det som var igjen da jeg hadde glemt alt jeg hadde lært.  

  Lorenzo skryter mer enn alle esler i Bethlehem til sammen. Og praling er noe av det verste jeg vet, bortsett fra løgn. Og det er den følelsen jeg sitter igjen med når jeg prater med ham. At det er både og. Men uansett hvor mange spørsmål jeg stiller kommer han med adekvate svar. Men han smiler, og portretter med fargestift er han dyktig på, det skal han ha. Han har solgt flere til naboene på brygga, og en av dem, en grepa kar ved navn Jann har fått sine to små barn portrettert og er såre fornøyd med resultatet. Han har gått et skritt videre og bestilt et oljemaleri av sine håpefulle. Jeg håper det blir bedre enn gondolene.  

  Et par måneder senere vender jeg tilbake til stampuben. Ja, jeg har jo vært der i mellomtiden også, men akkurat denne dagen står Christian (servitøren over alle servitører) bak, og Jann foran bardisken. Jann er nedi en grappa, og jeg får en Mons med superdryppert (halvliter med ekstra dråper for uinnvidde). Jeg blir fornøyd. Christian sier, ”Lorenzo har stikki av.” Jeg ser på dem. ”Fra hva?” ”Han har utestående bar-regning på nesten 10 000.-” Jeg ser på Jann. ”Betalte du forskudd på oljemaleriet?” Svaret ser jeg i øynene hans. Det er ikke flere spørsmål å stille, jeg går hjem med en underlig følelse av å ha blitt dolket i ryggen. Det med Dubai var garantert også bløff. Lorenzo ser jeg aldri igjen. Heldigvis.

Posted at 12:17PM aug 26, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[0]

Stian M. Landgaard

  Et sted inne i alt surret mitt, riktig nok ganske langt inne, finner jeg tid til å gjøre noe som kan tiltenkes å være - riktignok ikke lett gjenkjennelig - et fnugg av seriøsitet. Det er når jeg leser bøker. Og det er jeg glad i. Å lese altså. For noen måneder siden dumpet en ny roman, dvs. den var ny for meg, ned i postkassen. "Herrer i Åndenes Rike" er skrevet av den yngre forfatteren Stian Mikael Landgaard, og som de fleste vel har fått med seg har han egen side her på bloggen, selv om han (dessverre) ikke har vært så aktiv i det siste. Ut fra den kan det virke som han er ganske beskjeden, han har ikke en gang referert til sin egen roman under "Boklisten". Men han trekker frem en bok han har oversatt, nemlig "Morgenrøde" av Friedrich Nietzche.

  Uansett, jeg hadde nå tenkt å dele med dere (begge to) mitt inntrykk av Hr Landgaards debutroman. Og i den er Nietzche sentral. Hovedpersonen Christian Winther også selvfølgelig, som etter min mening forfatteren fører rett inn (i hvertfall rimelig nært) i helvete med stø penn. Og det er nesten umulig å bli glad i Christian, at han er en skikkelig drittsekk hersker det liten tvil om i mitt lille sinn. Og det er jo uvanlig. At hovedpersonen er "skurken". Men dette er ikke krim, vi snakker i all vesentlighet om en filosofistudent hvis forkjærlighet og streben etter en doktorgrad forherliger alt på bekostning av venner, sin lillebror og kvinnelige bekjentskaper. Christians obsessitivitet ovenfor Nietzche feier all tilnærmelse til empati til jorden. Han blir Übermensch. Eller kanskje ikke helt?

  Landgaard må ha kunnskaper om Nietzche som antagelig overskrider de fleste her på dette lille berg (han har selv mastergrad i filosofi om Nietzche...). Og det er derfor ikke så rart at "Klysa" (beklager, men slik fremstår Christian for meg) vinner alle verbale diskusjoner mot sine Kantske medstudenter. Vold, svik og sex er det også i romanen, sex av den mer spesielle sorten i et møte med en tidligere Nietzche-student med det betegnende navn Gabriel.

  Skulle jeg ha noe å bemerke mot boken, må det være at i de første 50 sidene føltes innføringen i filosofiske betraktninger kanskje litt i overkant. Men deretter flyter det hele lett, på tross av at ikke Christian blir et bedre menneske. Om noe blir drittsekken større, og det hele ender i død og fordervelse. Nja, det er forresten ikke helt korrekt. Christian Winther vurderer mot slutten av romanen å følge et godt råd. Om han gjør det? Finn ut selv, romanen er vel verdt å få med seg! Og en forfatter med skarpere penn skal man lete lenge etter, så vokt Eder, Samurai-Eggen!

  I mitt eksemplar hadde forfatteren skrevet en personlig hilsen som jeg måtte flire av. Humor har han også!

Posted at 01:29PM aug 19, 2009 by Martin in Diverse  |  Kommentarer[7]